Annihilation (Ben Salisbury og Geoff Barrow)

Der Alex Garlands Netflix-aktuelle science fiction-film Annihilation lykkes i sitt mektige formprosjekt, blir komponistene Ben Salisbury og Geoff Barrow ganske spake i sitt forsøk på å matche filmens ambisjoner.

Filmens premiss er enkelt: Etter at jorden treffes av et utenomjordisk objekt som skaper en mystisk “hinne” (omtalt som “The Shimmer”) over store landområder, blir flere ekspedisjoner sendt inn for å kartlegge fenomenet, uten å komme tilbake. Filmen følger en ekspedisjonsgruppe på fem kvinner i et siste forsøk, alle med forskjellige motivasjoner for å sette sitt eget liv på spill.

Da jeg skrev om Annihilation for Montages tidligere i år, konkluderte jeg følgende: “Det mest interessante [er] hvordan Alex Garland fortsetter å bygge sine idéer omkring speiling, selvinnsikt, teknologi, metafysikk og tilhørighet med den samme audiovisuelle verktøykassen [som Ex Machina]. Nå med et enda mer prangende og spektakulært reisverk.”

Jeg ble umiddelbart grepet av Garlands iscenesettelser med utstrakt bruk av vertikale linjer, speilflater og fargespenn mellom rødt og grønt som visuelle markører for den underliggende tematikken. Ja, så imponerende var konseptualiseringen at filmen fremdeles står som en av de beste så langt i år.

Det er imidlertid to elementer som hindrer filmen fra å nå høydene til mesterverket Ex Machina (2014): Det ene handler om den uinteresserte karakterskildringen, det andre om musikken til Ben Salisbury og Geoff Barrow (sistnevnte kanskje mest kjent fra bandet Portishead).

I likhet med Salisbury og Barrows partitur til Ex Machina, skal musikken fremdeles innta en mystisk, ambient og antydende rolle; den skal være omsluttende og lyddesign-aktig, ikke for retorisk. Men der de pulserende oscillasjonene og luftige akkordene har en slags skittenvakker, nennsom skjønnhet i Ex Machina, fremstår den ofte retningsløs og passiv i Annihilation.

Kanskje det merkeligste valget er den akustiske gitarklimpringen som særlig brukes for transportetapper i filmen, tydelig i spor som «What Do You Know», «Disoriented», «The Watchtower» eller «Sheppard». Ønsker man å etterstrebe en slags Deliverance-aktig estetikk mens rollefigurene beveger seg lenger og lenger inn i det mystiske landskapet? Det fremstår i hvert fall som et forstyrrende, undergravende og upassende element, som en rest fra en helt annen film.

Et annet hovedelement er de mange smygende, lave dronene – til tider så lave at man knapt kan høre dem, som i «The Swimming Pool». I noen tilfeller viker de plutselig plass for mer interessante, dissonante strykerharmonier, skjelvende perkusjonselementer eller summende glissando-effekter, som i «Approaching the Shimmer» eller «The Bear», men det er en passiv rolle; de tar aldri skrittet ut for å sementere mysteriet eller den omsluttende, ugne atmosfæren. Det blir aldri så visjonært som Garlands visualitet, og fremstår til tider som en fattigmannsversjon av Hans Zimmers The Thin Red Line (1999).

Et tredje, og potensielt mer spennende element, er bruken av stemmer og kor, som i «Ambulance Chase», «For Those That Follow», «Sheppard» eller «The Body». Det er tydelig at Salisbury og Barrow har gått for et György Ligeti-inspirert uttrykk der dissonante vokalharmonier skal signalisere en organisk, fremmed tilstedeværelse i universet, men heller ikke dette når sitt potensiale. Det reduseres oftere til diskret koloritt blant droner eller perkussive effekter. Kanskje med unntak av «The Beach», der de mektige akkordprogresjonene i starten av sporet i hvert fall vil noe; en slags spirituell reise som bygger seg gradvis opp i intensitet.

Soundtracket er på sitt mest spennende når det utforsker perkusjonseffekter og romslige, elektroniske klanger, som det alarm-aktige klokkespillet over en lav bass i «Ambulance Chase», de fjerne metalliske kollisjonene i «The Alligator» og «For Those That Follow», de dissonante pianostreng-effektene i «Sheppard» eller den glassaktige romklangen i «Plant People» – et av albumets høydepunkt.

Mest bemerkelsesverdig er nok allikevel det 12 minutter lange sporet «The Alien», som lades med oscillerende, høyfrekventerte støyelementer, et merkelig, nedagådende firenoters motiv i den LSD-aktige konfrontasjonen med romvesenet og dype, kraftfulle droner i det lave registeret. Siden denne makeløse sekvensen ikke har dialog, får den en slags ballet- eller installasjonsaktig kvalitet gjennom Salisbury og Barrows musikalske lyddesign. Om man hadde vært like vågal som denne sekvensen i resten av filmen, ville den nok ligget tettere på Garlands høye ambisjoner.

Det er synd at en så visjonær science fiction-film som Annihilation ikke tør å la musikken ta større plass, men i stedet nøyer seg med tentative, uforløste og passive virkemidler. Det er definitivt rom for ambiente og lyddesign-orienterte partiturer av denne typen, men i motsetning til for eksempel Mica Levis Under the Skin (2013) eller Jóhann Jóhannssons Arrival (2016) – som begge kan sies å ha samme stilistiske innfallsvinkel – må vi vente helt til filmens slutt før den virkelig når sitt potensiale. Da blir det heller ikke en særlig givende lytteopplevelse.

*

Visits: 672