Damnation Alley (1977)_010

Damnation Alley (Jerry Goldsmith)

På vårparten i 1977 var sjefene i 20th Century Fox sikre på at Jack Smights film Damnation Alley skulle bli en av deres største publikumssuksesser dette året. En annen, snodig science fiction-film ved navn Star Wars ble levnet lite håp. Så feil kan man ta. Verken et budsjett mye større enn Star Wars eller et glimrende Jerry Goldsmith-partitur var nok til å innfri studiosjefenes forventninger. 

Filmatisk befinner Damnation Alley (1977) seg helt i kalkun-grenseland: En postapokalyptisk affære der en atomkrig har satt klima og økologi over styr, og en gruppe overlevende tar seg over det amerikanske kontinentet i kjøretøyet Landmaster – en krysning mellom stridsvogn og bobil. På veien må de komme seg helskinnet gjennom mer eller – oftest – mindre troverdige hindre: ekstremvær, gigantiske, muterte skorpioner, drapskakerlakker(!) og halvgale, skyteglade hillbillies. Om det høres outrert ut, hjelper det heller ikke at spesialeffektene i en del av disse sekvensene ser ut som de er produsert på 50-tallet.

Men Jerry Goldsmith gjør det han kan for å heve filmopplevelsen til noe som nærmer seg akseptabelt nivå, og leverer et høyoktan-partitur proppfullt av energi. Damnation Alley er et godt eksempel på noe som dukker opp med jevne mellomrom i Goldsmiths filmografi: filmer som ingen vil kalle mesterverk, men der komponisten aldri lot filmens manglende kvaliteter begrense sin egen arbeidsinnsats. Andre eksempler på titler i kategorien “sjaber film med glimrende Goldsmith-partitur” er The Swarm (1978), Inchon (1981) og Star Trek V: The Final Frontier (1989).

Goldsmiths musikk til Damnation Alley har ikke tidligere vært tilgjengelig i sin helhet; kun noen spor i laber lydkvalitet ble utgitt i CD-boksen Goldsmith at 20th Century Fox fra 2004.  Utgivelsen av det fullstendige soundtracket har nærmest vært en hellig gral blant Goldsmith-entusiaster, og det er forståelig:  Goldsmith skrev noen av sine mest nyskapende og inspirerte partiturer til science fiction-filmer (Planet of the Apes, Alien, Star Trek: The Motion Picture). I tillegg er Damnation Alley fra den perioden i hans karriere som utgjør skjæringspunktet mellom 60- og 70-tallets eksperimentering med lyder, elektronikk og instrumentering, og de senere orkestrale partiturene som i større grad rendyrket det symfoniske storformatet. Det er en uimotståelig kombinasjon, og Damnation Alley har av mange vært ansett som et stort, gapende hull i diskografien hans.

Den lange ventetiden har sammenheng med at Goldsmiths musikk er en komplisert miks av orkester og synthesizere, og kun orkester-opptakene har vært mulig å oppdrive i mastertape-format. Det meste av de elektroniske elementene har vært ansett som tapt. Det er de fortsatt, men Intrada Records gikk nylig til det vågale skritt å forsøke å gjenskape Goldsmiths elektroniske lydbilde (skapt med datidens ARP- og Moog-synthesizere) med dagens utstyr, og legge disse nye opptakene oppå de eksisterende orkester-elementene.

Bak elektronikk-reproduksjonene står komponist og orkestrator Leigh Phillips og filmmusikk-lydtrollmann Mike Matessino, og de gjør en aldeles utmerket jobb. Det er vanskelig å høre at dette er to helt forskjellige innspillinger gjort med 40 års mellomrom. En medvirkende årsak til denne sømløsheten er at opptakene fra 1977 også har fått en grundig lydmessig oppussing og nå fremstår med glimrende klarhet og dybde, med alle instrumentgrupper veldefinerte og tydelige.

Goldsmith gir i Damnation Alley – som i så mange andre filmer – synthene funksjon som en egen instrumentgruppe i orkesteret, fremfor å la dem fremstå som separat element. De blir dermed en organisk, integrert del av lydbildet, og fremstår overraskende lite datert (dette er faktisk et større problem med Goldsmiths 80- og 90-tallspartiturer, der han kunne bli i overkant ivrig og ukritisk med knotteskruingen de gangene han valgte å utvide orkesteret med elektronikk).

Men det er definitivt orkesteret som står i sentrum i Damnation Alley, og de tematiske hovedelementene introduseres i første spor, «Main Titles», en scene lagt til et militært kontrollsenter rett før katastrofen er et faktum. Lydsporet starter med militaristiske (men ikke heroiske) messing-signaler, før hovedtemaet presenteres. Det er enkelt oppbygd – en oppadgående sekvens av intervaller, i hovedsak små terser. Dette intervallet benyttes som en grunnstamme i partituret, en metodikk Goldsmith ofte anvendte: noen få melodiske komponenter brukes som utgangspunkt for flere fullt utviklede temaer.

Resultatet er konsistens og helhet i lydsporet, samtidig som variasjoner i tempo, rytme og instrumentering får temaene til å fremstå som ganske forskjellige. Liten ters-intervallet er ikke spesielt lyst eller åpent, noe som gir hovedtemaet i Damnation Alley et uforløst og søkende preg, og det blir dermed en god illustrasjon på hovedpersonenes utrygge tilværelse. Goldsmith har forøvrig fjernet fiolinene fra strykerseksjonen gjennom hele partituret, for å gi det et enda mørkere preg.

Det andre viktige tematiske elementet er et frenetisk action-motiv, bestående av raske sekstendedelsløp, opp og ned, bygd opp rundt det samme intervallet. De nedstrippede melodiske komponentene varieres og utnyttes til det fulle, og i denne stramheten og helheten skapes en viss flyt og sammenheng  i filmens episodiske fortelling.

«A Different World» akkompagnerer første scene etter katastrofen (som selv ikke gis særlig oppmerksomhet i filmen), og beskriver en øde og forlatt verden, der synthene skaper en dyster stemning med metalliske effekter. En langsom, dyp, pulserende rytme i bunnen overtar, som en base for overliggende, dissonerende orkester- og synth-elementer. Det blir nærmest en slags klagesang over atomkrigens ødeleggelser.

Fra og med spor 3, «Valley of Death», står action-sekvensene i fokus. Sekstendedelsmotivet er ofte sentralt – det kastes mellom instrumentgruppene, mens synth-fraser legger seg på toppen. Goldsmith varierer taktartene og gjør hyppig bruk av sin karakteristiske oddetallsrytmikk (5/8, 7/8 osv.). Dette, sammen med at messing brukes hardtslående og nesten perkussivt, gir disse sekvensene et adrenalin-pumpende, aggressivt uttrykk, og antyder at ting er ute av balanse.

Noen spor har et litt mer optimistisk preg, og gir en følelse av eventyr, vennskap og spenning – særlig knyttet Landmasterens ferd gjennom landskapet («The Landmasters», «The Voyage Begins», «Refueling Stop»).

«Don´t Bug Me» er ett av albumets høydepunkter – Goldsmiths burleske tittel på sekvensen der drapskakerlakkene får sitt øyeblikk i solen (og der spesialeffekt-teamet gjerne kunne fått en sjanse til). Komponisten serverer en fresende, sydende utblåsning for orkester og synthesizere, der Stravinsky ville nikket gjenkjennende til orkester-elementene. Det er som om man nærmest kan føle krypene kravle og bite. Goldsmith siteres i CD-heftet på at han i denne scenen “…ville skrive min villeste action-sekvens noensinne, for å ta publikums oppmerksomhet bort fra effektene”.

Selv om albumet bare er en halvtime langt, er det nesten godt at all denne rå energien viker plass for en kime av lys i de to siste sporene («A New Day», «End Title»). Som en befriende epilog får vi et vakkert og lyrisk “håp-tema”, først presentert i fløyte og synth og deretter andre instrumentgrupper, idet gruppen til slutt møter vennligsinnede overlevende i Albany, New York – som av en eller annen grunn har unngått de verste ødeleggelsene.

Men det er altså Damnation Alleys drivende og kompromissløse midtparti som definerer lytteropplevelsen. Disse sekvensene gir noen assosiasjoner til hans grensensprengende partitur til Planet of the Apes fra 1968, men den oppfinnsomme bruken av rytmikk og orkestrale effekter peker først og fremst fremover, mot de senere action- og science fiction-partiturene der disse teknikkene ble et så fremtredende element. Allerede med Capricorn One (1978) ga han oss et nytt og svært formfullendt eksempel på dette.

Det er få Hollywood-komponister som har fått en så stor andel av musikken sin utgitt som det Goldsmith har – diskografien er nesten like lang som filmografien –  men heldigvis finnes det fortsatt skatter som denne å grave frem.

*

Nyutgivelsen av Damnation Alley er foreløpig ikke tilgjengelig på Spotify eller andre strømmetjenester, men albumet kan kjøpes hos Intrada Records.

  1. Main Titles (2:08)
  2. Different World (2:26)
  3. Valley Of Death (1:48)
  4. The Landmasters (1:51)
  5. The Voyage Begins* (1:23)
  6. Signals* (2:47)
  7. The Desert* (1:24)
  8. Don’t Bug Me (4:35)
  9. A New Passenger (1:26)
  10. Refueling Stop* (2:09)
  11. The Wrong Order* (2:42)
  12. A Storm Brewing (1:25)
  13. A New Day (2:19)
  14. End Title (1:38)
  15. The Voyage Begins (Alternate)* (1:24)
  16. A New Day (Alternate Take)* (2:21)

* tidligere uutgitt

Visits: 846

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *