Nordic Film Music Days 2020

Foto: Thomas Kolbein/Bjork Olsen/Berlinkontoret

Nordiske filmmusikkdager i Berlin, 2020

Høydepunktene under årets Nordiske filmmusikkdager i Berlin (23.-24. februar) var utvilsomt mestermøtet med fjorårets store internasjonale filmkomponist Hildur Guðnadóttir, og Harpa-prisen som ble vunnet av vår egen Gaute Storaas for musikken til den svenske TV-serien Bröllup, begravning och dop.

Årets utgave av det tradisjonsrike bransjearrangementet – det ellevte i rekken, og det femte under Berlinalen – fulgte i stor grad oppskriften fra 2019: Første dag viet visninger av de Harpa-nominerte filmene og TV-seriene, og andre dag til seminarer, prisutdeling og fest.

Selv om det er en del gjenbruk av temaer og paneldeltakere hvert år, forsøker man hele tiden å spisse innfallsvinklene så det skal være mest mulig relevant for kollegaene i publikum. Ennå har man ikke funnet det helt optimale utbyttet, og det handler egentlig ikke så mye om temaene i seg selv, men i selve gjennomføringen av bolkene; diskusjonen dras ofte opp på generelle nivåer, og det blir vanskelig for moderatorer å peile det inn på helt konkrete, spesifikke problemstillinger og ‘caser’; altså det som kanskje er mest interessant for tilhørerne.

En av de bedre idéene var imidlertid en ‘pitche-session’ der et utvalg komponister, deriblant norske Peter Baden og Christine Hals, presenterte sitt arbeide på få minutter, før et internasjonalt PR-panel ga tilbakemeldinger på innsalget. Nå kan man kanskje innvende at tilbakemeldingene fra særlig amerikanske PR-systemer ikke er så relevante for komponister i Norden (vi er sjelden så overfladiske og «skrytete» i vår kommunikasjon), men den morsomste utfordringen i dette tilfellet ligger i komprimeringen av eget arbeid, og hva man bør vektlegge i et slik innsalg.

Foto: Peter Baden/Facebook

Dette ble etterfulgt av et par bolker om internasjonale (altså ikke-nordiske) prosjekter – muligens med begrenset interesse for nordiske komponister som har mer enn nok med å finne seg jobber i eget land, men det er alltid interessant å dykke ned i enkeltstående samarbeider mellom regissør og komponist, som danske Flemming Nordkrogs samarbeid med brasilianske Matias Mariani på Shine Your Eyes (2020).

Panelet omkring musikere/utøvere som også er komponister (inklusive norske Kate Havnevik) er i seg selv fascinerende, selv om diskusjonen nok handlet mer om imagebygging og profil i krysningspunktet mellom musiker og komponist, enn i den eventuelle musikalske krysspollineringen som foregår mellom de to. Sistnevnte skulle jeg gjerne hørt mer om.

De to siste panelene kretset rundt mer industrielle eller politiske aspekter. Diskusjonen omkring agenter, managere og komponister ble i sin helhet preget av den finske komponisten Tuomas Kantelinen, som alltid bringer sin humørfylte persona til scenen – mer The Tuomas Kantelinen Show enn et dyptpløyende panel, men utvilsomt underholdende. Jeg fikk ikke selv deltatt på siste bolk, en betimelig diskusjon omkring det nye opphavsdirektivet fra EU, men i følge dem som var tilstede, var dette en av de bedre diskusjonene under årets nordiske filmmusikkdager.

Høydepunktet var allikevel samtalen med den islandske filmkomponisten Hildur Guðnadóttir, som i løpet av 2019 og 2020 rev med seg nesten alt av priser for sitt arbeide på Todd Philipps’ Joker – Golden Globes, Critics Choice Award, BAFTA og Oscar. Derfor var det heller ikke spesielt overraskende at salen i den nordiske ambassaden var fylt til randen under dette segmentet, tilsynelatende langt utover brannforskriftene (årets utgave av Nordiske filmmusikkdager var forøvrig den suverent mest besøkte, med flere tilhørere som så seg nødt til å følge arrangementet på TV-skjermer i foajéen).

Hildur Guðnadóttir. Foto: Thomas Kolbein/Bjork Olsen/Berlinkontoret

Hildur Guðnadóttir er en karismatisk og verbal person som uproblematisk svarte utfyllende på alt hun ble spurt om av moderator Kaisa Rönkkö, men med unntak av noen strofer omkring Joker ble det veldig mange generelle, filosofiske betrakninger av typen «hva musikk betyr for deg» eller kvinneperspektivet hun har blitt spurt om utallige ganger før. Det føltes derfor som en delvis misbrukt mulighet, selv om det er givende å høre henne snakke om hva som helst. Mer interessant hadde det vært å høre om det konkrete, musikalske arbeidet med Joker, som instrumenteringsvalg og spotting, og ikke minst hennes andre arbeider, som Chernobyl (2019), Sicario: Day of the Soldado (2018), Kapringen (2013), Mary Magdalene (2018) og – om hun hadde vært komfortabel med det – det lange samarbeidet med avdøde Jóhann Jóhannsson på filmer som Prisoners (2013) og Arrival (2016), eller Ryuichi Sakamoto på The Revenant (2015). Dette fikk vi dessverre ingenting av.

Selve Harpa-prisutdelingen senere på kvelden fulgte også tidligere former, men med én vesentlig endring: I år var Tine Louise Kortermands nominasjonsvideoer fjernet til fordel for enda mer live-musikk; en slags symbiotisk, halvtimes jam session med Tuomas Kantelinen på piano, etterfulgt av islandske Gyða Valtýsdóttir på cello og vokal og endelig danske SØS Gunver Ryberg i en helelektronisk fremføring et sted mellom Vangelis og Karl-Heinz Stockhausen. Jeg setter pris på ønsket om å komprimere innholdet til én time, og konferansier Kate Havnevik skal ha kudos for sine sømløse, avslappede og uformelle overganger, men personlig ville jeg beholdt Kortermands nominasjonsvideoer, og kuttet ned på mengde live-musikk. Det er tross alt en prisutdeling mer enn en konsert, og mange av tilhørerne hadde ikke hørt eller sett nominasjonsvideoene på internett, og hadde dermed heller ikke noe forhold eller kunnskap til de nominerte.

Gaute Storaas vinner for Bröllup, begravning och dop. Foto: Thomas Kolbein/Bjork Olsen/Berlinkontoret

De nominerte var Bröllup, begravning och dop (Gaute Storaas, Norge), Mihkel (Gyða Valtýsdóttir, Island), Luontosinfonia (Panu Aaltio, Finland), Det som göms i snö (Kåre Bjerkø, Danmark) og Balloons over Babylon (Anders Niska og Klas Wahl, Sverige). Gitt Islands herjinger i Harpa-sammenheng de siste årene, og Guðnadóttirs suksess det siste året, var jeg 99% sikker på at den internasjonale juryen nok en gang ville sende den gullbelagte statuetten til Island. Til min store, frydefulle overraskelse var det imidlertid vår egen Gaute Storaas som tok hjem prisen for sin musikk til Colin Nutleys familiedrama Bröllup, begravning och dop – veldig fortjent, og veldig forfriskende. Og ikke minst et stort steg frem fra skandalen i fjor, da Ola Fløttums mesterverk Thelma ble tilsidesatt av det islandske gimmick-soundtracket til Kona fer í stríð. Storaas blir dermed den mest-vinnende i Harpa-historien, med sin tidligere pris for Elias og jakten på havets gull (2011) og sin nominasjon for En mann ved navn Ove (2017). Nominasjonsteksten fra den norske juryen (der undertegnede selv er medlem) var som følger:

With his television score for Bröllup, begravning och dop (2019-), Gaute Storaas once again displays his firm grasp of orchestral composition as he paints the landscapes and characters of Colin Nutley’s series in broad, pastoral strokes, often using colours of Scandinavian folk music to match the saturated images. The music is carefully spotted, allowing the family intrigues space to breathe, or seguing cautiously in and out of existing songs, while also capturing the big melodramatic moments in the story. The score for Bröllup, begravning och dop feels refreshingly oldfashioned in a time that relies all too often on anonymous drones, favouring instead beautiful, consonant melodies and human warmth. Just as director Nutley returns to the romantic, visual look and the high-energy human drama of his film hit Änglagård (1992), so too does Storaas provide a nostalgic and at times melancholic look on family values (and lost family values) through his mainly strings- and piano-based score.

Nordiske filmmusikkdager har nå funnet formen sin gjennom et balansert utvalg av temaer med bransjeinteresse – fra det estetiske til det politiske (selv om innholdet under selve gjennomføringen kan konkretiseres ytterligere). Ennå er jeg usikker på hva de får igjen fra selve Berlinalen i form av nedslagskraft og eksponering, satt opp mot f.eks. filmfestivalen i Lübeck som et mer håndterbart alternativ, men det virker som det er en kompromissløs holdning for å ha det akkurat her, og akkurat sånn. Kanskje er det nettopp slike harde rammer som gir rom for ytterligere utvikling og forbedring de neste årene.

Hits: 126

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *