rise

Star Wars: The Rise of Skywalker (John Williams)

En epoke er over når John Williams – etter 42 år, ni filmer og over 20 timer musikk – takker av fra Star Wars-universet med sitt partitur til siste kapittel i Skywalker-sagaen. En sammenhengende historie over så lang tid har aldri blitt fortalt før i filmhistorien, heller ikke musikalsk.   

Den mektige, krystallklare åpningsakkorden og det påfølgende hovedtemaet, «The Imperial March», temaene til prinsesse Leia og Yoda; det finnes knapt noe annet kulturelt fenomen der så mange musikalske knagger har samme umiddelbare gjenkjennelseseffekt. Man trenger ikke en gang å ha sett filmene for å ha fått med seg deres betydning. Hvilken bragd av John Williams, som så til de grader leverte da George Lucas ba om et klassisk, symfonisk lydspor – og ikke sær «verdensrom-musikk» til sitt rike univers. Med sitt senromantiske tonespråk og gjennomgående bruk av ledemotiver, blir Star Wars-musikken av og til sammenlignet med Wagners operasyklus Der Ring des Nibelungen i sitt omfang. Men en viktig forskjell er at mens Wagner skrev sitt epos i sekvens fra start til slutt, har Star Wars-handlingen i stor grad blitt til underveis. I tillegg hopper filmene frem og tilbake i kronologien, slik at Williams har måttet skape kontinuiteten og mange av de musikalske sammenhengene «retroaktivt». 

Som filmopplevelse ble The Rise of Skywalker en helt grei avslutning på eventyret, men heller ikke noe mer. Manuset har få dødpunkter, og vi tilbysnærmest selvfølgeligen visuell fest, med noen hakeslepp-frembringende sekvenser (som de fantastiske scenene på den havarerte Dødsstjernen). Noen rørende scener for trofaste Star Wars-fans bidrar dessuten til en slags varm finalitet; regissør J.J. Abrams har virkelig lagt alle «fan service»-kortene på bordet. Men karakterutviklingen er grunn, også for hovedpersonen Rey, og jeg irriterer meg over at Kraften nå har en nesten guddommelig kvalitet i alle sine fysiske og mentale krumspring.

Den første Star Wars-filmen ble starten på min interesse for filmmusikk, og jeg har gledet meg til hver nye film og tilhørende soundtrack-album. Derfor hadde jeg kanskje overdrevent høye forventninger til sagaens musikalske avslutning, og en ørliten skuffelse meldte seg etter første gjennomlytting. Men likevel er det gåsehudfremkallende øyeblikk spredt utover i albumet, og det har etter hvert seilt opp som min favoritt blant sequel-filmene. 

Hovedproblemet for musikken i sequel-trilogien, i hvert fall når den skal nytes som frittstående lytteropplevelse, er at filmenes hektiske handling og lynraske klipperytme har gitt Williams få muligheter til å bygge opp formfullendte musikalske sekvenser og set pieces, slik vi har kunnet glede oss over tidligere: «The Last Battle» fra Star Wars, «The Asteroid Field» og «The Battle of Hoth» fra The Empire Strikes Back og «The Chase Through Coruscant» fra Attack of the Clones, for å nevne noen. Helheten blir derfor litt ufokusert og vimsete. Men siden Williams har blitt en stadig bedre komponist hele veien siden 1977, holdes interessen likevel oppe av strålende, intrikat orkestrerte øyeblikk og kortere enkeltspornoen av dem spesielt arrangert for album-utgivelsen og senere konsertfremførelser.

For The Rise of Skywalker utvider Williams nok en gang sin omfattende katalog av Star Wars-temaer med en håndfull nye melodier. De to fremste av disse har faktisk ikke egne navn på albumet, men ut fra deres anvendelse i filmen har de etter hvert fått betegnelsene Seiers- og Vennskaps-temaene. Begge er slående vakre komposisjoner både oppløftende og litt melankolske på samme tid. De presenteres i sin helhet i tittelsporet «The Rise of Skywalker», et konsertarrangement som uten tvil er mitt favorittspor på albumet. Det innledes med Seierstemaet, fremført med noen nydelige harmonier i treblåsere, før strykere tar over. Vennskapstemaet introduseres varmt i cello, og deretter veksler Williams mellom temaene, med flotte overganger mellom dem. Av og til er tonespråket nesten religiøst. Seierstemaet vokser seg større og tryggere etter hvert, blant annet med en herlig, liten messingkoral mot slutten.

Selv om disse to melodiene i seg selv er unike, så tar de opp i seg struktur- og harmoniseringselementer fra ledemotivene til både Anakin, Yoda, Luke & Leia, samt «Across the Stars». «The Rise of Skywalker»-sporet fremstår derfor som Williams’ musikalske oppsummering av de gode kreftene i Star Wars-sagaen, og som en avsluttende hyllest til Skywalker-familien.

En lignende effekt har «Anthem of Evil» – men med motsatt fortegn. Et grøssende mørkt tema presenteres først av truende, dype kor-stemmer, før orkesteret tar over og videreutvikler det. Det er beslektet med keiser Palpatines tema fra Return of the Jedi, men i stedet for å være knyttet til en spesifikk rollefigur, fungerer det her som Williams’ konsentrat av alt den mørke siden av Kraften representerer. Et par steder skriker musikken ut i desperasjon – som om Kraftens mørke disipler vet at de er på feil side og roper om sin forløsning.

Spredd utover hele partituret får vi selvfølgelig sitater fra den nå nesten uuttømmelige rekken av veletablerte temaer og motiver, der Williams hele tiden varierer instrumentering, harmonisering og rytme. Selv om melodiene er velkjente, sitter man derfor ofte igjen med følelsen av å ha hørt noe nytt.

Et moderne Star Wars-partitur fra Williams er ikke komplett uten hans velkjente «action-scherzo»-sekvenser. «The Speeder Chase» og «Battle of the Resistance», samt den litt tyngre «Journey to Exegol» er strålende representanter for denne stilen: Rytmisk drivende spor der tematiske elementer kastes rundt og der Williams lar alle orkesterets instrumentgrupper bidra med oppmerksomhetsfangende innslag: fremdriftsskapende ostinati i dypere instrumenter, aksenter og fanfarer fra messing, og hurtige løp i treblås og strykere.

«The Speeder Chase» og «Reunion» – et annet høydepunkt – har noen flotte fanfaremotiver som vi kun hører i disse sporene, men som gjerne kunne vært utviklet til fullverdige temaer. Williams’ melodiske overskudd er med andre ord fullt til stede også i film nummer ni.

«A New Home» akkompagnerer filmens følelsesladede sluttsekvens på gode, gamle Tatooine, og Williams baserer det på en flott variasjon over Rey’s tema, i tillegg til elementer fra «The Jedi Steps»-sekvensen som avsluttet The Force Awakens. Det begynner i harpe og melodisk slagverk med en variant av Rey-temaets rolig rytmiske innledning, tas deretter over av strykere som gir det mer energi og styrke, før det tas ned igjen mot slutten. Selv med sine knappe to minutter fremstår det som et av albumets mest velformede spor.

Albumet avsluttes tradisjonen tro med en suite – 11 minutter lang – til rulleteksten, og det var nok her min skuffelse var mest påtagelig under den første gjennomlyttingen. Jeg hadde – litt egoistisk og uberettiget – sett for meg at Williams skulle benytte anledningen til å gi oss en storslagen, gjennomarbeidet oppsummering av sitt musikalske Star Wars-univers. Rulletekst-musikk er jo en mulighet for komponisten til å frigjøre seg fra handling og tiendedelssekunds timing, og i stedet forme de tematiske elementene slik han vil, noe Williams til en viss grad har gjort i tidligere Star Wars-filmer. Men sluttmusikken følger i stedet samme formel som i de andre sequel-filmene: en gjennomgang av både nye og velkjente temaer, med raske overganger mellom dem og uten å tilføre noe særlig nytt.

Derfor blir det sporet «The Rise of Skywalker» som for meg vil stå igjen som Williams’ egentlige, og verdige, farvel til sagaen – og det er ingen dårlig erstatning.  

Selv om det ikke kommer flere komplette Star Wars-partiturer fra Williams, er det ikke sikkert at han har lagt fiksjonsuniverset helt bak seg ennå. I 2018 skrev han tittelmelodien til den frittstående Solo: A Star Wars Story, der John Powell var hovedkomponist, og nylig fikk han en Grammy (hans 25.) for komposisjonen «Star Wars: Galaxy’s Edge Symphonic Suite», skrevet til Star Wars-attraksjonene i Disney’s fornøyelsesparker. Flere slike «gjesteopptredener» er ikke usannsynlig.

Hva kan vi ellers vente oss fra Williams fremover? Det er ingen konkrete filmprosjekter på trappene, annet enn en femtefilm i Indiana Jones-sagaen (med tentativ premiere i 2021), men ingenting tyder på at det blir slutt på ny musikk fra hans hånd på en stund ennå. Williams er en sprek 88-åringnylig dirigerte han en to og en halv times konsert i Wien, to dager på rad, der han også sjarmerte publikum med underholdende anekdoter mellom stykkene. Han har selv sagt at han kommer til å komponere så lenge han er i stand til det, og at det å sette seg ned ved piano og noteark er en daglig aktivitet han ikke kan være foruten. Så forhåpentligvis kan vi se frem til både et nytt Spielberg-samarbeid eller to, og andre filmprosjekter. Men i de senere årene har Williams konsentrert seg vel så mye om musikk for konsertsalen, og sannsynligvis er det her han kommer til å bruke det meste av energien fremover.

I det siste har han også vendt tilbake til tidligere filmkomposisjoner, som «Han Solo and the Princess» fra The Empire Strikes Back og «Marion’s Theme» fra Raiders of the Lost Ark, og laget nye, helstøpte arrangementer av dem, noe som har løftet disse melodiene ytterligere. Og nylig arrangerte han musikk fra nesten alle perioder av sin karriere for fiolin og orkester, til Anne-Sophie Mutters Across the Stars-album og tilhørende konserter.

Jeg gleder meg til fortsettelsen. Men akkurat nå er det bare å si tusen takk for de fire tiårene i galaksen langt, langt borte. 

*

Hits: 83

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *