the-boy-in-the-striped-pyjamas-fanpop-com

The Boy in the Striped Pajamas (James Horner)

Mark Hermans holocaust-drama The Boy in the Striped Pajamas (2008) satte hverken publikum eller kritikere i fyr da den hadde premiere, og fremstår mer som glattpolert “Oscar-agn”; for åpenbar selv for akademiet. Men James Horners musikk står fremdeles igjen som et av hans aller beste verk i siste del av karrieren og livet.

Jeg hadde vært dedikert James Horner-fan i minst to tiår da jeg oppdaget The Boy in the Striped Pajamas på slutten av 2000-tallet. Frem til da hadde stortitler som Aliens (1986), Braveheart (1995) og Legends of the Fall (1994) tronet høyt på rankinglisten. Plutselig raste dette lille soundtracket til topps. Det traff åpenbart en veldig personlig nerve; noe i Horners mer utforskende, antydende og neddempede musikalske univers som vekket noe grunnleggende nostalgisk og melankolsk i mitt følelsesregister. Og det til tross for en svært vaklende film.

The Boy in the Striped Pajamas er basert på John Boynes bok fra 2006; om 8 år gamle Bruno (Asa Butterfield) – sønn av en nazi-offiser – som under andre verdenskrig flytter med familien til en herregård utenfor Auschwitz. Her blir hans uskyldige oppfatning av omverdenen utfordret ettersom han gradvis innser at naboene i stripete drakter ikke er bønder som driver gård, men jøder i fangenskap. Spesielt nært blir det når han oppnår et vennskap med den jevnaldrende jødegutten Shmue (Jack Scanlon) på den andre siden av gjerdet.

Uten å ha lest boken, er det tydelig at Herman har tatt det melodramatiske i historien og forstørret det flere ganger; i så stor grad at filmen undergraver sine egne intensjoner. Ensporede rolletolkninger og glatt visualisering ligger som et klamt skjerf rundt nakken mens vi blir bedt om å sympatisere og empatisere med historien – i utgangspunktet en vakker oppvekstskildring. James Horners musikk er imidlertid skrevet for en betydelig bedre film; en nennsom, musikalsk rite-de-passage som skildrer reisen fra uskyldsren, barnlig lek og utforskningstrang til gradvis korrumpsjon – formet som et tonedikt med større nedslagskraft utenfor sin egen kontekst.

Det er mulig å dele det 53 minutter lange soundtrack-albumet inn i tre deler (eller satser, om du vil). De fem første sporene beskriver Brunos indre sjelsliv – hans uskyldige, lekende oppfatning av omgivelsene rundt seg, kanskje spesielt tydelig i åpningssporet «Boys Playing Airplanes». Horner plasserer seg trygt i et mellom-europeisk, senromantisk tonespråk med skjøre, repetitive pianofigurer på den ene siden og vakre, klassisistiske stryker- og fløyteharmonier på den andre. Komponisten selv kalte det for en “Brahmsian lullaby” da vi intervjuet ham i 2013, og det er egentlig en passende beskrivelse.

Denne delen når sitt klimaks i sporet «The Odd Discovery Beyond the Trees» som beskriver Brunos ekskursjon fra herregården til konsentrasjonsleiren utenfor. Dette er tre av de  vakreste minuttene Horner noensinne har skrevet – en undulerende pianofigur på en skala av nedadgående halvtoner blir gradvis akkompagnert av himmelske synth- og vokalfarger som både understreker barnlig nysgjerrighet og peker frem mot det urovekkende.

Spor 6-8 illustrerer overgangsfasen. De vakre pianofigurene er fremdeles tilstede, men blir gradvis undergravd av mørkere, langsommere strykerharmonier, som i «Evening Supper – A Family Slowly Crumbles». Noen ganger repeteres kun de første frasene, mens de lange melodilinjene uteblir. Den ordløse vokalen smyger seg jevnlig inn som fatalistiske gufs. Et større alvor er i ferd med å sette inn.

Spor 9-11 illustrerer siste sats, og nå blir det virkelig mørkt. Det signaliseres allerede fra starten i «The Funeral» – en merkelig ad hoc-sekvens i filmen omkring bestemorens død og begravelse – der Horners velkjente, 4-noters “danger motif” dukker opp tre ganger. Uroen fortsetter inn i det nesten 10 minutter lange klimakssporet «Strange New Clothes» som tiltar voldsomt i både dissonans og intensitet mens unge Bruno sniker seg inn i konsentrasjonsleiren. I de siste minuttene av sporet fremstår de pustende, skarpe strykerharmoniene i det øvre registeret som gåsehudfremkallende skjebnetungt og hjerteskjærende. Som en passende coda i sistesporet «Remembrance, Remembrance» gjentas det senromantiske åpningstemaet, men nå i et betydelig mer reflekterende og neddempet modus – nesten utelukkende på solo piano.

James Horner var en mester i å fange ikke bare omgivelsenes magi (med Avatar som et av mange lysende eksempler), men også rollefigurenes sjelsliv gjennom sin musikk. Sjelden har det vært mer tydelig enn i The Boy in the Striped Pajamas. Ikke bare i det usigelig vakre tonespråket, men også i hvordan musikken er konstruert som narrativ mekanisme. Første del av albumet er internalisert; vi leser omgivelsene gjennom Brunos forvrengte persepsjon av virkeligheten. Men gradvis blir det mer eksternalisert; tilskuerposisjonen og makten i filmens lesning flyttes til oss gjennom Horners musikk; en diskrepans mellom hva Bruno opplever og hva vi vet er sannheten.

Kritikere vil kanskje hevde – som de ofte gjør med Horner – at de stilistiske referansene ligger for tykt utenpå; at det er for mye Brahms og Chopin i hovedtemaet; at det velkjente faremotivet dukker opp nok en gang; at det blir for melodramatisk og så videre. Men det blir altfor lettvint. Det mest spennende er hvordan han knar og elter referansene, hvordan de hele tiden farges av Horners egne varemerker, hvordan musikken glir inn og ut av rollefigurenes persepsjon og hvor dypt inn i historiens emosjonelle kjerne han er i stand til å trenge.

Den beste måten å oppleve Horners The Boy in the Stripes Pajamas er å frigjøre seg fra filmen totalt (gjerne unngå å se den i det hele tatt, om man ikke allerede har gjort det), og heller la seg henrive av albumets interne struktur; reisen fra uskyld til tragedie og de omsluttende klangfargene som spiller på et slags dyptliggende, nostalgisk savn i vårt felles sjelsliv. Det er på samme tid romantisk og minimalistisk, utforskende og trygt, lekent og urovekkende – ikke ulikt de motstridende kreftene i ethvert barnesinn.

Soundtrack-albumet fikk sin første utgivelse i 2008, men da kun i nedlastbart format. Den første CD-utgivelsen kom først i år, 10 år senere, fra Intrada. Det var på høy tid, for selv om dette ikke kan regnes blant hans mest kjente eller bejublede verk, er det utvilsomt det mest undervurderte – en juvel av et partitur fra komponistens siste tiår som bare sementerer savnet etter en av historiens mest unike og geniale filmkomponister enda mer.

*

Hits: 678

One response to “The Boy in the Striped Pajamas (James Horner)”

  1. Sigbjørn Vindenes Egge Sigbjørn Vindenes Egge says:

    Nest siste spor, Strange New Clothes, er særs inspirert av tonespråket til Arvo Pärt. Det er som ein (dårleg skjult) variasjon over Fratres og 1. sats av Tabula Rasa, og det trekk unekteleg ned totalvurderinga mi av eit likevel interessant album.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *