ESB_1

The Empire Strikes Back In Concert (Stockholm Concert Orchestra)

John Williams’ partitur til Star Wars: The Empire Strikes Back (1980) er et høydepunkt både i komponistens karriere og i filmmusikk-historien. Lørdag 15. april kunne Oslo Spektrum by på en «live to film»-oppsetning under førsteklasses musikalsk ledelse og med bunnsolid fremføring, men problemer knyttet til lokalet, samt valgene som ble gjort på lydsiden, gjorde at opplevelsen dessverre ikke ble noen innertier.

Trenden med «live to film»-konserter, der filmen vises på storskjerm mens et orkester fremfører hele filmpartituret, synkront med filmen, har virkelig tatt av de siste årene. Hovedvekten har vært på store publikumsmagneter som Star Wars, Harry Potter og Lord of the Rings, men også litt mer småskala-ting som Love Actually – nå nærmest en tradisjon i Oslo konserthus ved juletider – har blitt presentert på denne måten.

At slike events settes opp av store, etablerte orkestre, samt at konserter med rent filmmusikk-program blir stadig vanligere, er et tegn på at stadig flere får øynene opp for sjangeren, noe som selvfølgelig varmer et filmmusikk-hjerte. Og «live to film»-forestillingene kan kanskje bidra til å øke oppmerksomheten rundt filmmusikk hos dem som først og fremst går på disse oppsetningene av interesse for filmen som settes opp.

Selv har jeg vært en smule skeptisk til konseptet. Vi filmmusikk-entusiaster verdsetter jo denne musikken vel så mye for kvalitetene den har når den fremstår som selvstendig lytteropplevelse, frigjort fra mediet den ble skrevet til, som for funksjonen den har i sin opprinnelige kontekst. En «filmkonsert» har for meg fremstått som verken ordentlig filmfremvisning eller ordentlig konsert – selv om noen sikkert vil hevde at den er begge deler – men isteden blir en slags merkelig hybrid.

Men når Stockholm Concert Orchestra nå skulle sette opp The Empire Strikes Back – et av mine absolutte favoritt-soundtracks – i Oslo Spektrum, ble fristelsen for stor. Jeg anser John Williams’ musikk til A New Hope, ikonisk som den er, nærmest som en oppvarming til The Empire Strikes Back, der han forfiner sine orkestreringer, utvider tema-parken med udødeligheter som «The Imperial March», «Yoda’s Theme» og «Han Solo and the Princess», og leverer noen fenomenale set pieces, som «The Battle of Hoth» og «Asteroid Field».

Så jeg møtte opp i Spektrum med håp om at min skepsis skulle bli gjort til skamme. Men – som vi skal komme tilbake til – når det hele kom i gang, viste det seg dessverre at mine bange anelser ikke var helt uberettigede.

I mingle-områdene utenfor salen i Spektrum var det god Star Wars-stemning før forestillingen, med en stor gruppe cosplayere som populære foto- og selfie-objekter. Og aldersspredningen blant publikum, med alt fra unger i barneskolealder til besteforeldre, viste hvordan Star Wars som popkulturelt fenomen nå spenner over flere generasjoner.

Spektrum var så å si stappfull, noe som jo er imponerende for en symfonisk konsert, men jeg vil tro at det som i hovedsak trekker folk til events som dette er muligheten til å kunne se Star Wars-film på kjempelerret, med live-fremføring av musikken som en sjelden og spennende bonus.

Stockholm Concert Orchestra er et frilansorkester, satt sammen av dyktige orkestermusikere fra hele Skandinavia. Deres Star Wars-oppsetninger, med dirigent Julian Bigg som musikalsk leder, har godkjent-stempel fra både Disney og fra John Williams selv, og det ble fort klart at både orkester og dirigent virkelig kunne sine saker.

Synkroniseringen mellom musikk og film, som bør være innenfor få tiendedels sekunder, skjer ved at dirigenten har filmen på en skjerm foran på dirigentpulten, der vertikale «streamers» beveger seg over skjermen og angir tempo, taktstreker og viktige synkroniseringspunkter. Dette er samme metode som benyttes under mange filmmusikkinnspillinger. Bigg, som har lang erfaring både med filmkonserter som dette og som musikkansvarlig for store musikal-oppsetninger, så ut til å ha metoden helt under huden. Synkroniseringen var bortimot perfekt hele veien, også under de heftigste action-sekvensene. Siden målet her er å følge originalinnspillingen i størst mulig grad, er det selvfølgelig lite rom for tolkning fra dirigentens side, i hvert fall ikke på tempo, og også i svært liten grad på frasering og dynamikk. Men dette er jo en begrensning som er innbakt i «pakka» her.

Jeg var spent på hvordan orkesteret ville takle dette til dels svært kompliserte partituret, men også her var det lite å utsette. Jeg kunne ikke høre store kvalitetsforskjeller mellom Stockholm-orkesterets spill og originalinnspillingen til London Symphony Orchestra. Men – og da nærmer vi oss det som gjorde at opplevelsen som helhet ikke ble noen fulltreffer – dette var det strengt tatt ikke så lett å bedømme.

Å la symfoniorkestre spille i kjempehaller bedre egnet til innendørs stadionrock er alltid et sjansespill, noe som slo svært uheldig ut under for eksempel Ennio Morricone-konserten i Telenor Arena. Spektrum fungerer nok noe bedre i slike sammenhenger, men også her må orkesterlyden kjøres ut over anlegget for å fylle rommet, noe som nesten ubønnhørlig gjør at den høres unaturlig og metallisk ut. Og jeg hadde forventet at musikken skulle være det ubestridte hovedelementet i lydbildet, med dialog og lydeffekter diskret i bakgrunnen, men slik ble det ikke: Musikken ble mikset sammen med resten av lydsporet, som var på bortimot ordinært kinolyd-nivå, over de samme høyttalerne. Det medførte at selv om jeg satt ganske nærme scenen var det omtrent ikke noe akustisk orkesterlyd å høre.

Totaleffekten ble som å se film i en veldig stor kinosal, med ordinær kinolyd der musikken er mikset litt høyt i lydbildet, og med orkesteret foran nærmest som en ekstra visuell effekt. Og når et partitur som The Empire Strikes Back fremføres live, så bør noe av poenget være å kunne høre detaljene i Williams’ intrikate orkestreringer, men med dialog og lydeffekter omtrent like langt fremme i lydbildet, ble det bortimot umulig.

Likevel – det var enkelte sekvenser der orkesterets kvaliteter ble åpenbare. Jeg hadde gru-gledet meg til den innledende sekvensen på isplaneten Hoth, som har noe av den mest utfordrende musikken – for både utøvere og tilhørere – som Williams noen gang har skrevet til Star Wars-universet. Kunne virkelig Stockholm Concert Orchestra måle seg med London Symphony Orchestra her? Ingen fare – de hadde, så godt det lot seg høre, ingen problemer med Williams’ hardtslående, rytmisk komplekse Stravinsky- og Bartok-inspirerte akkompagnement til scenene der Imperiets krigsmaskiner kommer trampende over isødet, mens opprørerne desperat kjemper imot.

Orkesteret briljerte med energisk og presist spill også under den litt mer konsonante, men like heftige «Asteroid Field»-sekvensen, og jeg kjente gåsehuden komme krypende når Yodas tema vokser til et triumferende klimaks i det han bruker Kraften til å løfte Lukes sunkne X-Wing opp fra sumpen på Dagobah.

Men disse lyspunktene var ikke nok til å rette opp det heller skuffende helhetsinntrykket av kvelden som musikalsk opplevelse. Jeg hadde gledet meg til å høre dette fantastiske partituret fremført live i sin helhet – hvor ofte får man mulighet til noe slikt? – men problemene med lokale og lyd gjorde at for en som var der med håp om i hovedsak å få lytte til musikk, ble totalopplevelsen langt fra optimal. Det var både frustrerende og litt snodig å sitte som ihuga filmmusikk-entusiast på en filmmusikk-forestilling, og føle at man har for stor interesse for sjangeren til å være i målgruppen.

Neste år er det klart for Return of the Jedi i samme format. Men dessverre – jeg tror kanskje jeg heller ser filmen på hjemmekinoen. For deretter å lytte til soundtracket på stereoen.

Views: 88

  1. Håvard Skomedal Torvanger says:

    Kom til Bergen og hør Harmonien i Grieghallen. Mulig bedre lyd der enn Spektrum.

  2. Nils Jacob Holt Hanssen says:

    Det tror jeg på! 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *