valhalla1

Valhalla (Ron Goodwin)

Om du er 35 år eller eldre, vil du mest sannsynlig huske Peder Madsen og Jeffrey J. Varabs danske animasjonsfilm Valhalla fra 1986 – den gangen et sjeldent eksempel på skandinavisk animasjonsfilm som nesten matchet sine amerikanske konkurrenter i kunstnerisk kvalitet. Produksjonshistorien bak både filmen og musikken er kronglete som et langt år, men Plantsounds 2019-utgivelse av Ron Goodwins strålende partitur er uansett en milepæl – enten du er nostalgiker eller bare liker konsonant, orkestral eventyrmusikk.

Jeg kan faktisk godt minnes at jeg så Valhalla i det relativt nybyggede Grimstad kulturhus i 1986 eller 1987, rundt 9 år gammel. Selv som liten gutt var jeg imponert over hvor godt animert den var, sammenliknet med amerikanske mastodont-produksjoner som The Last Unicorn (1982), The Great Mouse Detective (1986) eller An American Tail (1986); sømløse bevegelser og sirlige bakgrunner som var langt unna de hakkete og  sparsommelige strekene på skandinavisk barne-TV.

Men så hadde da også filmen amerikansk drahjelp – co-regissør Jeffrey J. Varab hadde lang erfaring fra Disney, blant annet den hjerteskjærende klassikeren The Fox and the Hound (1981). Det var ham, sammen med den danske TV-personligheten Jakob Stegelmann, som hadde dratt i gang idéen om en helaftens animasjonsfilm basert på Peder Madsens norrøne tegneserie. Etter endeløse økonomiske problemer, forlot imidlertid begge prosjektet og Madsen måtte selv ta over ansvaret.

Det samme gjelder musikken. Også her ble det kastet ball mellom Bent Hesselmann, Børge Ring, Jussi Adler Olsen og Ron Goodwin – i så stor grad at sluttresultatet ble en kollasje av alles bidrag. Denne kompliserte produksjonshistorien er godt dokumentert gjennom Brian Iskovs detaljerte albumnotater i Plantsounds fyldige CD-hefte.

Men det er først og fremst Goodwins bidrag som bærer filmens musikalske identitet på sine skuldre. Ron Goodwin (1925-2003) er kanskje mest kjent for sine krigsfilmer 633 Squadron (1964), Where Eagles Dare (1968) og Battle of Britain (1969 – der han delvis erstattet William Walton) og Hitchcocks nest-siste film Frenzy (1972).  På 80-tallet var han på tampen av sin karriere, og Valhalla ble da også hans siste filmprosjekt før han konsentrerte seg fullt og helt som frilans konsertdirigent i siste del av livet.

Til tross for sin komplekse produksjonshistorikk, fremstår partituret som et helhetlig, organisk verk bygget omkring en serie ledemotiver. Thor, barna, Valhalla og kjempene har alle sitt eget motiv i wagnersk ånd – særlig Thors fanfariske tema med sin sterke, teutoniske kraft og sine gigantiske akkordsprang får sin utblåsning i spor som «Thor’s Arrival» og «Thor’s Anger». Barna, på sin side, er representert med et mer neddempet, pastoralt tema – f.eks. i «The Children in the Forest» – konstruert rundt varme strykere og gryntende blåsere i det lave registeret.

Musikken fremstår forfriskende gammeldags, sammenliknet med f.eks. Horners An American Tail eller Mancinis The Great Mouse Detective fra samme periode – noe som igjen gir uttrykket en slags nostalgisk, universell kvalitet, selv for 1986. Et godt eksempel er de lekende, straussianske valsfigurene i «Building the Hut» og «Elle’s Dance»; som hentet ut av et annet århundre.

Et problem – rent lyttemessig – med en del animasjonsfilm er overbruken av mickey-mousing-effekter der musikken skal treffe spesifikke synkpunkter i figurenes bevegelser. Selv om Valhalla har en lett tone, myntet på de minste, er det allikevel overraskende lite av denne type grep. De fleste temaene får tid og rom til å utfolde seg, også til fullblods, individuelle setpieces som «Valhalla Ending», sågar med majestetiske, ordløse korharmonier.

Nå finnes det riktignok et par spor som bryter opp den helhetlige estetikken ved et par anledninger. Ett av dem er Børge Rings lettbente plystretema («Whistling Theme»), som brukes for barnas lek i trehytta med den dialogløse, finurlige figuren Quark (i etterkant filmens mest populære og minneverdige rollefigur, særlig gjennom sin fysiske komikk), og «Giant’s Party», som er en elgitardrevet rockeversjon av kjempetemaet for en festsekvens mot slutten av filmen. Men det er ikke spesielt fremmedgjørende, i stedet blir det små, sjarmerende avbrekk fra det senromantiske uttrykket.

Spesielt bemerkelsesverdig er fremførelsen av konsertorkesteret Collegium Musicum, under ledelse av Goodwin selv. I følge albumnotatene var dette første og eneste gang ensemblet spilte filmmusikk; kanskje er det nettopp dette som gir musikken en så klassisk, nesten konsertaktig kvalitet, mikset med både romslig og detaljert klang av Niels Erik Lund.

Valhalla fikk en soundtrack-utgivelse på vinyl allerede i 1986 (senere gjenutgitt på CD via Label X i Tyskland i 1997), men Plantsounds utgivelse – begrenset til et opplag på 1500 enheter – er utvilsomt den mest definitive så langt: Remastret lyd, lekker design, fyldige albumnotater og med tidligere uutgitte bonusspor. Samtidig er det en god og fokusert lytteropplevelse, et 54-minutters konseptalbum (drøyt 10 minutter mindre om man tar bort bonussporene, som har en mer kurios kvalitet). En slags “light-versjon” av Wagners Nibelungen-syklus, om du vil.

Valhalla er en av de virkelig store, skandinaviske filmperlene fra 80-tallet, og Ron Goodwins musikk får her den kjærlige hånden den fortjener i Plantsounds nyutgivelse; forhåpentligvis med stor crossover-appell til et internasjonalt publikum som ikke nødvendigvis har samme nostalgiske forhold til filmen som vi har. Musikken er både universell og sterk nok til dét.

*

Plantsounds nyutgivelse av Valhalla kan kjøpes på CD her.

Hits: 358

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *