Videomannen (Waveshaper & Robert Parker)

Noen har kanskje sett seg lei på synthwave-bølgen som har herjet både i film- og TV-musikken siden toneangivende soundtracks som Tron: Legacy (2010) og Drive (2011), men personlig kan jeg aldri få nok – spesielt ikke når det gjøres med så utsøkt eleganse som i svenske Videomannen (2018) av Waveshaper og Robert Parker.

Den 80-tallsnostalgiske synthbølgen er et globalt fenomen (med TV-serien Stranger Things som en av flere fanebærere), men det er faktisk her i Skandinavia at de analoge knottene vris ekstra langt mot tiårets unike lydbilder. Retrowave-komponister som danske Daniel Deluxe (DeSync) og svenske Douglas Holmquist (PinOut) er blant dem som har en dedikert fanbase på strømmesiden Bandcamp. Det samme har svenskene Robert Parker og Waveshaper.

Derfor er det kanskje ikke så rart at regissør Kristian A. Söderström henvendte seg til sine landsmenn Parker og Waveshaper da han skulle tonesette sin mørke indie-komedie Videomannen (2018), foreløpig uten norsk kinodistribusjon. Filmen er et dypdykk ned i nostalgien, men i så stor grad at det blir en syrlig, smått ironisk kommentar fremfor en feiring av tiårets estetikk: Den alkoholiserte VHS-samleren Ennio (Stefan Sauk) blir frastjålet en svært sjelden kopi av en obskur, verdifull film. I sin jakt på tyven snubler han over den like alkoholiserte 80-tallsnostalgikeren Simone (Lena Nilsson), og i deres felles livssyn oppstår en slags romanse.

Waveshaper står for brorparten av den originalskrevne filmmusikken – jevnt over lysere og mer lekende i sin innfallsvinkel enn Robert Parkers materiale. Det demonstreres ettertrykkelig allerede i starten av albumet, med spor som «Prologue», «Videoman» og «VHS Passion» – alle virker inspirert av Giorgio Moroders idiosynkratiske modulasjoner fra 80-tallet, kanskje særlig «Tony’s Theme» fra Scarface (1982). Eller i «Ennio’s Theme», en slags krysning mellom Moroder og Pet Shop Boys.

Men også andre ikoniske lydbilder refereres og moduleres med kjærlig hånd: «Stolen Tape» har et umiskjennelig Harold Faltermeyer-preg i sin rytmiske skjevhet og funky basslinje (der Faltermeyer ofte brukte Roland Jupiter-8, antar jeg Roland Jupiter-4 ble brukt i dette tilfellet), mens «Faceless» fremstår som en hyllest til John Carpenter. Det samme gjør «Drift Apart»; et slags mestermøte mellom Carpenter og Chromatics.

I sporene «Franco’s Den» og «Confrontation» forlater Waveshaper riktignok det luftige synthlandskapet et lite øyeblikk, og strammer knottene til et lavere register; en slags uggen dronekvalitet med fremtredende bruk av ARP2600 – i følge komponisten selv en slags hyllest til lyddesigner Ben Burtt, som brukte det samme instrumentet på filmer som Star Wars og Raiders of the Lost Ark.

Robert Parkers materiale er noe mer nedstrippet og mindre “orkestrert”. Komponisten har selv uttalt at han ikke ønsker å reprodusere 80-tallet 100%, men i stedet løfte frem enkeltelementer og instrumenteringsvalg for deretter å legge til mer kontemporære elementer. Derfor er sporene hans også ofte mer åpne og antydende, som det teksturelle, Vangelis/Carpenter-aktige sporet «Office», eller syrlige «Simone’s Theme» – en basslinje, trommer, synther og gitar med reverb, men egentlig bare en modulasjon over fire akkorder.

Parker får sin tid i solen mot slutten av albumet. Sporene «A Sense of Love», «A Love Gone» og ikke minst «Demise» består av svært få elementer – gjerne bare en basslinje og et par luftige, kontrapunktlige melodilinjer som i sin melankoli understreker forholdet mellom de ulykksalige kjærlighetsfuglene. Vokalversjonen av «Demise» (som avslutter albumet) er så deilig bittersøtt at den nesten kunne vært en ubrukt sang i Angelo Badalamenti og Julee Cruises Twin Peaks-univers.

I tillegg til Waveshaper og Robert Parkers materiale, består albumet også av en rekke eksisterende låter som alle er i stilistisk armlengde fra originalmusikken: Johan Agebjörns «Love on Ice» og «Have You Ever Been in Love?» er ironiske(?), men omsorgsfulle Pet Shop Boys-hyllester. Det samme er den melodiske popen i Moto Boys «Blue Motorbike», mens «Push & Pull» av norske Sveinung Nygaard bærer sin Depeche Mode stolt på ermet. «Love Frontier» av Main er en herlig pompøs kjærlighetsballade – som om Susanne Sundfør hadde blitt produsert av Stock, Aitken og Waterman på 80-tallet.

Både de eksisterende låtene og Parker/Waveshapers materiale er fullstendig organisk integrert; nesten så mye at det ikke lenger blir et film-soundtrack, men et konseptuelt hyllestalbum til 80-tallet. Allikevel har det en klar dramaturgi og en stålsikker balanse av originalitet og pastisj; av upbeat dansbarhet, sår varme og mørke thriller-undertoner.

For “techno geeks” og fans av analoge synther, er det nok av instrumenteringsvalg å gå seg vill i her. Du finner både ARP2600, Roland Jupiter-4, Roland Juno 106, Korg MS-20 – i tillegg til VST-plugins som Korg M1, TAL-U-NO-LX (i bunn og grunn Juno 60) og FM8.

Men for dem som bare verdsetter synthwave og tidsepokens musikk (uten nødvendigvis å ha den tekniske kompetansen – undertegnede stort sett inkludert), er det en fantastisk reise tilbake i tid, med akkurat nok moderne elementer til at det føles friskt og elegant. Jeg vil bli svært overrasket om ikke dette soundtracket vil være helt i toppsjiktet mitt når 2018 skal oppsummeres. Selv om filmen aldri får premiere utenfor Sverige.

*

Visits: 214