Flåklypa Grand Prix (Bent Fabricius-Bjerre)

Danske Bent Fabricius-Bjerre, en av Nordens aller største filmkomponister noensinne, gikk bort 28. juli i år, 95 år gammel. Vi hedrer hans minne med en gruppeomtale av hans mesterverk Flåklypa Grand Prix (1975).

Bent Fabricius-Bjerre var, til tross for sin høye alder, aktiv både som komponist og utøver helt til det siste. Historisk knytter vi ham gjerne til en rekke kjente filmer, TV-serier og melodier, som for eksempel Matador, Klovn og «Alley Cat», men han er nok mest kjent i Norge som mannen bak Olsenbanden-temaet og Ivo Caprinos Flåklypa Grand Prix.

Sistnevnte får gjerne tittelen “Norges beste film”, og er et kulturhistorisk referansepunkt. Allikevel fikk den kun en slags hørespill-aktig soundtrack-LP i 1975, med både dialog og lydeffekter. Vi måtte vente hele 40 år før det danske plateselskapet Plantsounds ga ut Bjerres originalmusikk for seg selv, i en jubileumsutgave som inneholder bortimot all musikken fra filmen. Fire år senere, i 2019, ga de ut en ny, kortere versjon (uten alle bonussporene). Det er Plantsounds utgivelse(r) som er utgangspunktet for denne samtalen mellom Thor Joachim Haga, Sigbjørn Vindenes Egge og Nils Jacob Holt Hanssen.

*

Thor Joachim: Hvor skal man egentlig begynne når man skal ta for seg et så ihjelsnakket mesterverk som Flåklypa Grand Prix? De aller fleste menneskene i dette landet har et nært og nostalgisk forhold til filmen, har sett den et utall ganger og kjenner til og med musikken inn og ut. Det er imidlertid ingen tvil om at Plantsounds utgivelse av Bjerres originalmusikk bringer den tematiske og stilistiske rikdommen frem i lyset. Bortsett fra «Reodors ballade», som allerede finnes i vår felles popkulturelle ryggrad, får vi nå anledning til å høre alle sporene i sin helhet, det vil si Bjerres lek med dixieland, disco, jazz, eksotiske midtøsten-troper og morsomme marsjer. Ja, til og med noen dissonante partier. Det understreker hvor allsidig Bjerre var; at han var mer enn bare en genial melodisnekker.

Sigbjørn: Filmen er jo eit meisterverk, frå dei detaljerte og finurlege Aukrustske modellane, den pinleg nøyaktige animeringa, varmen og humoren i fortellinga, det engasjerande spenningsforløpet, og sjølvsagt musikken. Om handlinga ikkje utbasunerer originalitet gjer iallfall karakterane det, samt alle dei fascinerande oppfinningane som appellerer til både store og små. Det mest oppsiktsvekkande for ein filmmusikkentusiast er sjølvsagt musikken, som er noko så sjeldant som ein norsk filmmusikklassikar. Difor var det ein “big deal” då den fullstendige musikken, utan dialog og lydeffektar, endeleg kom ut på album. Samtidig avslører albumet det som kanskje var grunnen til at det tok så lang tid, men det kjem vi tilbake til.

Nils: Som barn så jeg filmen flere ganger da den kom på kino. Dra meg baklengs inn i fuglekassa – for en filmopplevelse! De tingene du er inne på, Sigbjørn – den fantastiske animasjonen og fantasifulle historien, detaljrikdommen i dukker og scenografi, humoren – alt gjorde uutslettelig inntrykk. Rimeligvis var det andre filmer som snart ble viktigere for en ung filminteressert, men mye vil sitte spikret i hjernebarken for alltid – enkeltscener, replikker og ikke minst musikk! Dette var jo noen år før unge Hanssen virkelig fikk ørene opp for filmmusikk, men når den var så fengende og ble gitt så fremtredende plass som her, så har jo det ført til at jeg har gått og nynnet på Bjerres melodier helt siden 1975. Det ble utgitt en LP samtidig med filmen, men den var mer som en forkortet gjenfortelling, med dialog og lydeffekter, og med mindre vekt på musikken. Deretter gikk det hele 40 år før vi fikk en ren musikk-utgivelse. Flott at danske Plantsounds omsider tok jobben!

TJ: Om vi skal gå litt inn i materien, er det et ganske oversiktlig ledemotiv-landskap som trer frem på det 38 minutter lange albumet – fra det humørfylte tubamotivet for Ludvig til Ben Redic Fy Fazans (med dagens øyne politisk ukorrekte) midtøsten-troper. Det er også en del ting jeg egentlig ikke har bitt meg merke i før, som det kvitrende to-toners fløytemotivet i temaet for fuglen Solan, kanskje spesielt tydelig i «Racing Down the Mountain». For min del er det allikevel de pastorale, nesten Grieg-aktige klangene for Reodor og verkstedet på toppen av fjellet som gjør sterkest inntrykk. Bjerre var ofte glad i å fortelle hvordan nordmenn ikke kunne forstå at det var en danske som stod bak musikken, fordi alt hørtes så “norsk” ut. De mange variasjonene over dette landskapet er nok det som gir meg mest glede, som for eksempel den herlige barokk/cembalo-versjonen av «Reodors ballade» i «The Poem».

S: Den nydelege «Reodors ballade» er så enkel, ja, på grensa til det banale, men samtidig umiskjenneleg. Eit lengtande molltema, eminent framført av munnspelvirtuosen Tommy Reilly, som endar i ein optimistisk durklang. Eit anna hovudtema, som omsluttar albumpresentasjonen, er eit stykke gladjazz som på ein fortreffeleg måte set an tonen til filmen. Sjølv om albumet er nær komplett, er det ikkje langt, og heller ikkje all musikken er original. Grieg-inspirasjonen finn vi igjen i «Soline’s Dance», som er laust basert på «Anitras Dans», medan «Bolero» er delvis basert på standardlåta «Old Devil Moon» av Burton Lane, blant anna kjent frå Frank Sinatra sin gullalder på 50-talet. I tillegg er det korte sporet «Il Tempo Gigante Unveiled» lisensiert musikk. Dermed står vi igjen med berre 33 minutt med originale komposisjonar, men for nokre minutt dei er!

N: Ja, «Reodors ballade» kunne jo vært en gammel norsk melodi, noe mange også tror den er. Men utover det synes jeg ikke stedskoloritten i partituret er spesielt påtrengende. Bjerres harmoniseringer, rytmikk og instrumentasjon gir meg vel så ofte assosiasjoner til både engelsk light music og 70-talls lounge. «Soline’s Dance» og «Bolero» er jo den reneste Morricone-exotica! Jeg vet ikke hvilke retningslinjer – hvis noen – som Bjerre fikk av Caprino og Aukrust, men det er i hvert fall sjelden tankene ledes mot Aukrusts hjemtrakter i Nord-Østerdal, der han hentet mye av inspirasjonen til miljø og typegalleri i sitt Flåklypa-univers. Men det er helt greit – historien er såpass fantasifull og far out at det var et helt kurant valg å la musikken vektlegge det – og selvfølgelig den godslige, fullstendig kynismefrie og til tider ganske crazy humoren, som passer som hånd i hanske med Bjerres uttrykk.

TJ: Ja, «Soline’s Dance» er jo nesten disco! Jeg digger alle de arabiske klangene. Når det er sagt, er det også elementer her jeg ikke fenges så mye av. Jeg tenker da spesielt på det eneste dissonante sporet på albumet, «Sabotage», for Blodstrupmoen og Mysil Bergsprekkens sabotasjetokt mot Il Tempo Gigante. Sekvensen gjorde uutslettelig inntrykk da jeg så filmen som guttunge; jeg ble genuint skremt, og musikken skal ha mye av æren for det. Men på album lugger det mer for meg. Jeg tror det er noe med de staccato trompetene med sordin som ligger i et register som går meg litt på nervene. For egen del, hadde jeg derfor ikke trengt det som en del av lytteropplevelsen; soundtracket er variert nok som det er. Men det er jo en av filmens lengre musikalske sekvenser, så jeg forstår godt hvorfor den er inkludert.

S: «Sabotage» skil seg absolutt ut ved å vere det einaste substansielle sporet med typisk spenningsmusikk, der stemning og aksentuering er hovudfokus. Musikken er likevel utprega “flåklypsk” og gir variasjon til albumet, både i tempo og uttrykk. Elles blir eg stadig overraska og ein smule skuffa over kor raskt albumet endar. Etter sabotasjeaksjonen, som skjer rett over midtvegs i filmen, er det berre tre minutt igjen av albumet forutan den substansielle «March Kantate Opus 2», som akkompagnerer avdukinga av Il Tempo Gigante, og rulletekstmusikken, «Reprise (End Credits)». Dette skyldast sjølvsagt at billøpet har særs lite musikk (men fy, så spennande det likevel er), og det lille det har, er gjenbruk frå tidlegare i filmen. Eg skulle ønske denne musikken blei gjentatt på albumet for å gje ei meir fullendt lytteoppleving. Den rapsodiske «March Kantate Opus 2» er ein personleg favoritt, både sekvensen i filmen med den fantastisk eksakte animeringa, der ein blir overbevist om at dukkene trakterar instrumenta, og den fengande musikken, spesielt pianosoloen i herleg stride-stil. Og kantata i forvegen, resitert av Hallstein Bronskimlet (frå Volda) over «The Poem», er fantastisk morosam – det er synd den ikkje kunne bli inkludert som eit bonusspor.

N: At «Sabotage» stikker seg ut som kanskje den eneste sekvensen med tradisjonelt “underscore”, er betegnende for hvordan musikken som helhet er benyttet i filmen. Selv om det også finnes steder der Bjerre begår mickey-mousing, brukes partituret gjennomgående som et virkemiddel til å fremheve filmens lette og ledige tone – selvfølgelig med masse forskjellige uttrykk og variasjoner i instrumentasjon, tempo og stemning, men uten å følge handlingen slavisk. Dette understrekes av at flere av Bjerres komposisjoner gjenbrukes, i uendret form, forskjellige steder i filmen. Samtidig er musikken så distinkt og har ofte en så fremskutt posisjon i lydbildet at den blir et nesten like viktig element som det visuelle. Det gjelder i aller høyeste grad «March Kantate Opus 2», som også jeg må trekke frem som en favoritt. Dette er jo en nesten burlesk musikalsk sekvens der Bjerre helt herlig og hemningsløst slenger inn alt fra ragtime til opera i løpet av noen få minutter – det hele fremført i filmen av et, skal vi si, broket orkester. Og at alle dukkenes til tider svært raske grepsskifter og fingersetninger på instrumentene stemmer nøyaktig med notene – det er ganske utrolig!

TJ: Filmen er i det hele tatt fantastisk spottet, og jeg er helt enig med Sigbjørn i at særlig billøpet skiller seg ut i så måte. Valget om å velge bort musikk (i hvert fall 90%), og la lyddesignet fungere som sekvensens puls, var et genialt grep. Jeg husker fremdeles hvordan enkelte hevdet den var en inspirasjonskilde til podracet i The Phantom Menace. Ved å være såpass sparsommelig, står de musikalske høydepunktene frem tydeligere, om det er den artige marsjen eller de nydelige variasjonene over «Reodors ballade»; filmens hjerte. Om vi avslutningsvis skal bevege oss litt inn på selve utgivelsen, og de tekniske aspektene, hva tenker dere rundt det? Jeg hater jo vanligvis komplette og kronologiske utgivelser, men synes i det store og hele at det fungerer greit i denne sammenheng. Partituret er kort nok til dét. Det er noe marginal variasjon i lydkvalitet innad i enkelte spor, men jeg tror Plantsounds har brukt de best tilgjengelig kildene og renset dem så godt som mulig, så jeg kan egentlig ikke forlange mer.

S: Albumet byrjar med ein OK lydkvalitet, tatt i betraktning at dette er filmmusikk frå 70-talet. Diverre hender det ofte at lydbildet plutseleg blir flatare og fjernare, noko som kan minne om mono bortsett frå at lydbalansen òg endrar seg til å bli (ubehageleg) usentrert. Det er forstyrrande når dette skjer midt i eit spor, midt i ei frase, og på det verste er det snakk om meir enn ein marginal variasjon i lydkvaliteten. Heldigvis er ikkje essensielle spor som «Pinchcliffe (Opening)» og «Reodors ballade» ramma, men andre viktige spor er, spesielt «All in a Days Work» (frå 1.19) og «Soline’s Dance» (frå 0.24). Det er primært den plutselege endringa av lydbalansen som er forstyrrande, og det er synd at dei forskjellege kjeldemateriala ikkje kunne kombinerast på ein meir saumlaus måte. Det kan òg nemnast at «Sonny’s Morning Routine», «Hatching the Plan», «Lambert Tumbles» og «The Pinchcliffe Fanfare» har lydeffektar i bakgrunnen, som tyder på at dei kjem frå lydsporet til filmen. Det er likevel overvekt av spor utan betydelege lydproblem, og det er berre få spor som får meg til å stoppe opp når eg har musikken på i bakgrunnen.

N: Ja, lydkvaliteten går litt opp og ned, med variasjoner i klarhet og stereoseparasjon, uten at jeg synes det er spesielt plagsomt. Men de gangene det skjer midtveis i et spor er jeg enig i at det er ganske merkbart. Ellers er det en fin og forseggjort utgivelse, sånn rent visuelt. Og lydkvalitet til side: Flåklypa Grand Prix-musikken er uansett – som filmen – en eneste stor gledesspreder!

Noe som fortsatt er et ubesvart spørsmål for oss, er hvem som fremførte musikken. Vi vet at den ble innspilt i Fagerborg Studio (dengang Rosenborg Studio) i Oslo, men hvem spilte? Var det et etablert orkester, som Kringkastingsorkesteret eller lignende, eller var det studiomusikere? Hvis noen av leserne vet noe om dette, blir vi glade for tilbakemeldinger i kommentarfeltet!

TJ: Det er et godt poeng, Nils – informasjon om ensemblet finner vi dessverre ikke i CD-heftet (som forøvrig er litt for overfladisk, og med litt for mange språkproblemer, til at det får topp score hos meg).

Ellers er det viktig å ta et skritt tilbake og tenke over hvor viktig disse utgivelsene fra Plantsounds er (både 40-årsutgaven fra 2015 og den “vanlige” versjonen fra 2019). Gjennom hele den filmmusikk-interesserte delen av mitt liv har jeg stusset over hvorfor Norges mest folkekjære film kun hadde en radioteater-aktig soundtrack-utgivelse i omløp. Vi er ikke akkurat bortskjemt med soundtrack-utgivelser i Norge, og i hvert fall ikke av gamle ting. Så den kulturhistoriske verdien er stor.

S: Ja, det er merkeleg at det skulle ta så lang tid før musikken fekk eit album for seg sjølv. Tenk så mange eksemplar som kunne blitt selde dersom albumet kom ut på toppen av CD-æraen! Det er nærliggande å tru at problem knytta til kjeldematerialet har vore ein medverkande grunn til den lange ventetida. Kanskje master-tapen var forsvunne i lang tid og skada på grunn av dårlege lagringsforhold, slik som ofte er skjebnen til originalopptak av filmmusikk? CD-heftet inneheld mykje interessant info, men eg skulle ønske det hadde eit avsnitt om kjeldematerialet som blei brukt, forfatninga det var i, og kva som måtte til av restaurering for å få eit album ut at det.

Uansett, sjølv om albumet har skjønnheitsflekkar som kan vere forstyrrande, er det ei fryd å endeleg ha musikken tilgjengeleg. Dette er obligatorisk lytting!

TJ: Enig! Og med det synes jeg vi har fått dekket inn de fleste aspektene ved disse utgivelsene – en verdig hyllest til en vår tids store nordiske filmkomponister. Takk for samtalen!

*

Visits: 307