
Haakon Haakonsen (Patrick Doyle)
I likhet med tidligere omtalte Valhalla (1986), var Nils Gaups Haakon Haakonsen (1990) et sjeldent eksempel på skandinavisk barnefilm med internasjonale ambisjoner på 80- og 90-tallet, mye takket være en distribusjonsavtale med Disney (som lanserte den i USA under tittelen Shipwrecked). Den kan også skryte av å ha et av de første filmpartiturene til den skotske komponistlegenden Patrick Doyle – et storslått, melodiøst eventyr-score som fremdeles finnes i hjernebarken til en hel generasjon.
Det var uhørt med en norsk barnefilm av Haakon Haakonsens kaliber i 1990. De fleste filmene var godt sementert i en sosialrealistisk tradisjon, gjerne med Anne Cath. Vestly som den fremste fanebæreren. Om man ville ha skandinavisk eventyr, måtte man heller skotte mot Sverige og Astrid Lindgren. I tillegg var Nils Gaup en av de få norske stjerneregissørene som kunne lage film selv amerikanerne la merke til, særlig etter Oscar-nominasjonen til Veiviseren (1987) – en ganske annen virkelighet enn i dag, med et dusin nordmenn i fremtredende Hollywood-posisjoner. Begge disse faktorene har bidratt til filmens sterke, ikoniske posisjon i nyere norsk filmhistorie.
Haakon Haakonsen, basert på Oluf Vilhelm Falck-Ytters ungdomsroman Haakon Haakonsen: En norsk Robinson fra 1873, er – som tittelen antyder – en variasjon over Daniel Defoes Robinson Crusoe fra 1791, om en gutt som må mønstre som skipsgutt for å redde familiegården, og som raskt kastes ut i farlig farvann med onde pirater, skatter og øde, eksotiske øyer. Det er ikke spesielt originalt, men gir til gjengjeld Gaup og manusforfatterne mulighet til å leke med velkjente sjangertroper – som Haakons (Stian Smestad) finurlige, Home Alone-aktige piratfeller på den øde øya (en måned før Home Alone faktisk hadde kinopremiere).
Det som allikevel er mest slående når man ser filmen opp igjen i dag, er hvor tangibel filmen føles – skutt på 35mm av fotograf Erling Thurmann-Andersen, med tonnevis av tekstur, korn og liv i hver bilderamme: Skyggespillet og røyken i Londons bakgater, det nasjonalromantiske fjell-landskapet i filmens begynnelse og slutt, det knirkende treverket og oppriktige sjøsprøytet i skipsscenene, det varme sollyset som penetrerer palmebladene på den øde øya. Alt er mekanisk og virkelig; ingen digitalisering eller CGI. Filmen føles datert – men på den gode måten.
Det samme kan man egentlig si om Patrick Doyles musikk. Etter flere år som både skuespiller og musikk-student, debuterte Doyle som filmkomponist med Kenneth Branaghs Henry V (1989), en av de mest imponerende filmkomponist-debutene noensinne; og det første samarbeidet i det som skulle bli et av de mest betydningsfulle regissør/komponist-partnerskapene de siste tre tiårene. Allerede her demonstrerte Doyle sin forkjærlighet for senromantiske klanger, men gjerne med et pastoralt, britisk preg (musikken ble da også dirigert av selveste Simon Rattle og var lenge å finne i ‘klassisk’-seksjonen i platesjapper).
Haakon Haakonsen var Doyles andre film, rett etter Henry V. Det finnes lite informasjon om hvorfor akkurat han ble hyret til prosjektet, men gitt filmens internasjonale profil, var det helt sikkert ønskelig med en internasjonal komponist – en som ikke var altfor dyr og som var i startgropen av sin karriere.
Musikken til Haakon Haakonsen er i all hovedsak mono-tematisk, med det ekspansive, melodiøse “eventyrtemaet” i sentrum – konstruert rundt store akkordsprang, som om det var en slags sjanti, men også med norske, Grieg-aktige klanger. Dette var da også noe Doyle påpekte selv da vi intervjuet ham i 2014. Her er hans kommentarer omkring hovedtemaet:
Dette temaet benyttes både for Haakons drømmer og ambisjoner; hans utferdstrang, og de faktiske eventyrene han gjennomlever. Det etableres allerede over tittelsekvensen (i den norske versjonen mot et sjørøverkart, i den engelskspråklige et bølgende hav), altså i sporet «Opening Titles» på soundtrack-albumet. Senere dukker det opp over det norske fjell-landskapet («Homecoming»), i flere av skipsscenene – gjerne med markante cymbal-kræsj for å signalisere bølgenes slag mot skroget, som i «Off to the Sea» og «The Flora Departs», Haakons første dager på den øde øya, badet i tropisk solnedgangssilhouett, og ikke minst mot slutten av filmen, når Haakon returnerer til Norge.
I typisk ledemotiv-stil, får temaet noen ganger en helt annen valør – som i et kort, sørgmodig arrangement når skipskaptein Madsen (Kjell Stormoen) blir forgiftet og overgitt til havet; eventyret har fått seg et øyeblikks “støkk”.
Selv om dette gåsehudfremkallende, swashbuckler-aktige eventyrtemaet er filmens hjerte, finnes det også andre musikalske idéer eller motiver av en mer rytmisk valør. Det første er et slags ‘actiontema’ bestående av hissige fløyter, løpende stryker- og xylofonlinjer og staccato messing som brukes i et par nervepirrende sekvenser – når Haakon redder Mary (Louisa Haigh) fra kasjotten på skipet under forliset («Mary is Rescued») eller når Haakon faller ned i et grottehull på øya («Hakon Survives a Fall»).
Dette lydbildet brukes også som introduksjon til eventyrtemaet ved flere anledninger. Doyle selv forteller i vårt intervju at det skal etterligne en slags “dans”, og det er et godt poeng – det har definitivt en slags gigue-aktig kvalitet.
Filmens antagonist, piraten Merrick (Gabriel Byrne), har strengt tatt ikke sitt eget tema, men han (og hans utspekulerte aktiviteter) representeres ofte med et slentrende, rytmisk motiv sentrert rundt avventende strykere – enten pizzicato eller rullerende, som i «Death of Howell» når Merrick tar over identiteten til sjøoffiser Howell, eller «Pirates Discovered» mot slutten av filmen.
Dette typiske grepet hos Doyle – der en akkord eller melodilinje påbegynnes, stoppes, for så å starte opp igjen – er ikke alltid like lyttervennlig. Det kan sågar ha en noe enerverende effekt. Men akkurat i dette tilfellet er det instrumentert såpass fyldig, og fungerer i tillegg som bindemateriale mellom eventyrtemaets opptredener, at det føles riktig og rettferdig.
Haakon har også et slags slentrende, rytmisk motiv, men ikke fullt så utspekulert som Merricks. Dette motivet er i stor grad instrumentert med varme treblåsere og strykere, og fungerer som et slags bilde på ungdommelig mot og energi, samt filmens coming-of-age-perspektiv («Scrubbing the Deck»).
Dette tematiske og stilistiske tonelandskapet er som en organisk forlengelse av filmens prosjekt; et uttrykk mettet av retrospektiv og humoristisk sjangerlek, plassert med møysommelig presisjon i fortellingen (det finnes for eksempel flere strekk uten musikk der man ellers skulle forvente det, som første del av det dramatiske skipsforliset). Dermed blir det aldri ensformig eller kjedelig, selv om partituret ikke kan skilte med en hærskare av nynnbare temaer.
Musikken ble gitt ut på CD av Walt Disney Records i 1991, men albumet gikk usedvanlig raskt ut av omløp, og går i dag for hundrevis av kroner på det sekundære markedet. Derfor er det på høy tid med en nyutgivelse, selv om rettighetsforhandlingene med notorisk vanskelige Disney sannsynligvis har skremt de fleste nisje-plateselskapene på flukt.
Man kan kanskje innvende at Haakon Haakonsen ikke er Patrick Doyles mest sofistikerte partitur, og at den ikke har tilstrekkelig tematisk bredde til å føye seg inn blant andre eventyr/swashbuckler-klassikere som Erich Wolfgang Korngolds The Sea Hawk eller Hans Zimmers Pirates of the Caribbean-serie, men det er utvilsomt min favoritt av komponisten – ene og alene på grunn av den glødende, musikalske energien fra en komponist på startstreken. Helt uforskammet, fullstendig duggfrisk.
*
Soundtracket er ikke tilgjengelig på Spotify, men ligger i sin helhet på Youtube.
Opening Titles
- Death Of Howell
- Homecoming
- The Sheriff’s Arrival
- Off To The Sea
- Scrubbing The Deck
- The Flora Departs
- Captain Madsen Is Poisoned
- Hakon Finds Mary
- Mary Is Rescued
- Exploring The Island
- Dreaming Of Home
- Hakon Survives A Fall
- Treasure Is Found
- Building The Traps
- Hakon Builds His Boat
- Pirates Discovered
- The Chase
- Home To Norway
- End Titles — Part I
- End Titles — Part II
Total spilletid: 37:50
Leave a Reply