zimmer1

Foto: Frank Embacher

Hans Zimmers retur til Oslo og Telenor Arena

Etter over to år med korona-utsettelser, returnerte Hans Zimmer omsider til Oslo 29. april med et energisk konsertprogram – hakket mer «rocka» enn hans forrige visitt i 2017.

Filmmusikkens superstjerne Hans Zimmer fikk åpenbart blod på tann etter sin massive verdensturné i 2017, ettersom han kort tid etter lanserte en ny. Den kom imidlertid aldri ordentlig i gang før verden stengte ned i mars-2020. I 2022 ble restriksjonene løftet såpass at den kunne gjenopptas, før det hele ble avsluttet i Stockholm 30. april. Turnéens nest-siste gig var altså i Oslo og Telenor Arena dagen før.

Jeg skrev en fyldig konsertrapport om Zimmers konsert i Telenor Arena i 2017. På grunn av pandemien og det forholdsvis korte tidsrommet mellom de to turnéene, var jeg usikker på hvor mye nytt materiale som stod på menyen, og om det var konseptualisert på en annen måte. En del av bekymringene fra den gangen – kanskje særlig knyttet til arenaens akustikk – meldte seg også nå; jeg kommer tilbake til dem litt senere i teksten.

Uten en spesifisert sett-liste (konsertprogrammet antyder på diskret vis hvilke filmer som blir spilt, men ikke rekkefølge eller spor) fortonet konserten seg litt som en quiz – en utfordrende quiz på mange måter, i og med at utvalget bestod av nyere ting denne gangen, og arrangementene var tidvis ugjenkjennelige. Tross alt et smart valg som ga 2017-publikummerne nytt innhold, også manifestert gjennom ny scenografi:

Over scenen henger en stor, rektangulær skjerm der nærbilder av musikerne overtones med relevante stemningstablåer (kornåker for Gladiator, stjerner for Interstellar osv.). Ganske «new age», men litt fint også – Zimmer ligger tross alt i grenselandet mellom det operatiske og det corny. Det eklektiske ensemblet – blåserekker, perkusjonister, dansere og etnomusikere – er skvist sammen på forholdsvis få kvadratmetre mellom utstyr og lamper, mens solomusikere tidvis opptrer på et forhøyet nivå i bakgrunnen (her har forøvrig Zimmer også et par vegger med analog elektronikk som skrus på ved et par anledninger).

Foto: Frank Embacher

Til min store overraskelse starter konserten med en liten snutt fra ferske Dune (2021) – nærmere bestemt «House Atreides» med sin knirkete perkusjonsglissando. Men det varer ikke lenge – vi glir raskt over i den egentlige overtyren: Rytmiske «Mombasa» fra Inception (2010), en av Zimmers største hits, særlig for tusenårsbarn, med stramme, blå lyssøyler.

Fra dette punktet glir det hele litt sammen for meg – vi får lengre suiter fra Wonder Woman 1984 (2020) – «Themyscira», «Games» og «Open Road» – og Man of Steel (2013) – «What Are You Going To Do When You’re Not Saving the World?» og «Launch» – med Zimmers favoritt-cellist Tina Guo i førersetet, en slags moderne Vanessa Mae som både i fremtoning og fremføring dekonstruerer fordommene om den klassiske orkestercellisten. Stilen er gjennomgående den samme – det er høylytt, basstungt og med enkle, repeterende akkordmodulasjoner, som resten av materialet «rocket opp» betydelig fra originalversjonene.

Første halvdels høydepunkt er utvilsomt Gladiator-medleyen som følger («Duduk of the North» / «The Might of Rome» / «The Battle» / «Earth» / «Honor Him» / «Now We Are Free») med strålende duduk-solo av Pedro Eustache og vokaliseringer av Loire Cotler (i Lisa Gerrards fravær). Endelig noe for oss som først og fremst elsker Zimmers eldre materiale. Første del avsluttes med en suite fra Pirates of the Caribbean-filmene, med superhiten «He’s a Pirate» – krafthymnens siste skrik – som klimaks til øredøvende jubel.

Andre halvdel starter friskt med Rango (2011), av alle ting – skranglete, melodiøs Morricone-pastisj som letter den ellers seriøse tonen. Eller som Zimmer selv poengterer – «Everyone thinks my music is so serious, but I just love to write silly music like this». Etter balkanfesten «Discombobulate» fra Sherlock Holmes (2009), er det duket for et overraskende – men gledelig – gjenhør med «A Way of Life» fra The Last Samurai (2003), på mange måter et overgangspartitur mellom Zimmers gamle og nye stil. Litt krafthymner, litt langsomme modulasjoner – med japanske skrifttyper, skog og Ridley Scott-aktige fnugg på storskjermen.

Foto: Frank Embacher

Nå beveger vi oss igjen inn et strekk med kontemporær, minimalistisk Zimmer der det er vanskelig å skille hvor det ene slutter og det andre begynner. Først et langt utdrag fra The Dark Knight-trilogien («I’m Not A Hero» / «Like a Dog Chasing Cars» / «Why So Serious?»); kanskje ikke det mest spennende, rent musikalsk, men med kveldens mest spektakulære bruk av lyskanoner ut i salen (såpass midt i trynet at jeg måtte snu meg delvis bort), etterfulgt av «X-DMP» fra X-Men: Dark Phoenix (2019) og «Supermarine» fra Dunkirk (2017). Hadde ikke sistnevnte blitt introdusert med lyden av et styrtende fly, hadde jeg neppe kjent det igjen – anabol og temporik som denne versjonen var.

Dune returnerer et øyeblikk i «Paul’s Dream», med dansere som plutselig trer frem midt i publikum, innhyllet i blafrende, svarte gevanter. På scenen modulerer Loire Cotler igjen med så stor dynamikk at det umulig kan være sunt for stemmen (Zimmer poengterer også at Cotler nesten mistet stemmen under innspillingen av soundtracket).

Konserten avsluttes sterkt. Først en alternativ tolkning av Interstellar (2014) – «Dust» / «Detach» / «Coward» / «Stay» – der mesteparten er et hjemsøkende, nytt arrangement for elektrisk gitar og kvinnelige stemmer, satt til en arena badet i stjernelys. Men det er orgelbiten midtveis som høster mest applaus, og det er på ingen måter så monumentalt som 2017-versjonen, der bilde av et gigantisk orgel reiste seg over scenen.

The Lion King (1994) utgjør selve finalen – et påfallende (men deilig) girskifte ettersom mesteparten av konserten har vært i Zimmers moderne stil. Lebo M entrer scenen med sitt ikoniske zulu-rop «Nants ingonyama…», og derfra er vi solgt («Circle of Life» / «He Lives in You» / «This Land» / «King of Pride Rock»). Det er verdt å bemerke at dette er konsertens eneste tittel fra før årtusenskiftet, men har såpass mye crossover-appell at den fenger de fleste aldersgrupper.

Foto: Frank Embacher

Zimmer returnerer for to ekstranumre – først en medley fra No Time To Die (2021) – «Gun Barrel» / «Cuba Chase» / «Back to MI6» – der den ustrakte bruken av Barry og Normans Bond-tema nesten fremstår som hans eget, og tilslutt eviggrønne «Time» fra Inception med en flombelyst Zimmer enslig foran pianoet. Ikke noen showstopper, men et slags besnærende punktum uten punktum; en åpen slutt, som filmen selv.

Kort sagt er dette et ganske annet konsept enn 2017-konserten. Flesteparten av de gamle slagerne er luket bort (ingen Crimson Tide eller Driving Miss Daisy på plakaten, for eksempel) til fordel for en opp-rocket versjon av hans verker de siste drøyt 15-20 årene. Til stor glede for millennials og tenåringer, til litt større frustrasjon for Generasjon Xere som undertegnede som først og fremst er hektet på hans 80- og 90-tallsmusikk (men som tross alt liker en del senere ting også). På den andre siden virker det som et mer konsist og presist opplegg. Fremdeles spektakulært, men mer sammenpakket – en tydeligere profil og med en tydeligere målgruppe.

Som i 2017 henvender Zimmer seg til publikum i lengre perioder mellom bolkene, der han gjerne snakker om krigen i Ukraina (han har ukrainske musikere på scenen), pandemiens frustrasjoner eller endeløs skryt av sine medmusikanter – på grensen til det pinlige for oss reserverte nordmenn, men med stor sympati i bunn.

To aspekter kaster imidlertid en stor skygge over den ellers gode opplevelsen. Det første handler igjen – som i 2017 –om Telenor Arena, som aldri har vært, og aldri kommer til å bli, noen god konsertarena. Lyden fra scenehøytalerne høres ut som de kommer fra tredjegenerasjons opptakskassetter, avspilt under en pute fra 50 meters dyp. Grøtete, klaustrofobisk og flatt – totalt frarøvet all dynamikk. Det er og blir en skandale at denne arenaen benyttes for konserter. Jeg forstår at Konserthuset eller Operaen har for få seter for en artist av Zimmers kaliber, men book for Guds skyld Spektrum, da – ingen fantastisk lydopplevelse der heller, men lysår bedre enn idrettsarenaen Telenor Arena.

Det andre handler om en voldsom ukultur som har vokst frem blant konsertpublikum de senere årene (særlig i Norge, jeg opplever det ikke så mange andre steder): Allerede på den tettpakkede bussen mot Fornebu registrerte jeg mange unge mennesker, særlig unge menn i midten av 20-årene, som åpenbart benyttet fredagen til en real fyllekule. Det er mulig alt riff-raff ble plassert ut på venstre tribune der jeg satt, men det var konstant – og da mener jeg konstant, også under de lavmælte stykkene – høylytt snakking under hele konserten. Og ikke bare fra dem som åpenbart var her for festens skyld – som om det var Findings-festivalen – men overalt rundt meg, en slags live-kommentering i Surround Sound. Jeg forstår ikke psykologien i dette når man betaler tusenvis av kroner for en billett – og særlig ikke for en konsert av denne typen, som tross alt er mer lyttemusikk enn popmusikk. Ubegripelig, og ekstremt provoserende.

Jeg ønsker ikke at slike aspekter skal trekke oppmerksomheten bort fra Zimmers interessante og som alltid velsmurte konsertmaskineri, men det er umulig å bagatellisere. Akkurat denne kvelden bestod opplevelsen av 50% konsert og 50% irritasjon over arena-akustikk og publikum.

Jeg er takknemlig for at vi får oppleve filmmusikk-konserter av denne typen i Norge, men i min idealverden drømmer jeg om en Zimmer-konsert i en mindre, mer velklingende arena, med et veloppdratt publikum der programmet har et slags «cut off»-punkt rundt 2005 (håpet om å høre mesterverket Beyond Rangoon live er ennå ikke slukket!).

Views: 283

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *