La Forêt (Étienne Forget)
Den franske krimserien La Forêt (2017) kom og gikk under radaren for de fleste, både i og utenfor Frankrike, men Étienne Forgets usigelig vakre, naturpoetiske partitur fortjener et langt lengre etterliv.
Vi har skrytt av Zbigniew Preisners musikk til den norske spillefilmen Skyggenes dal (2017) i det vide og det brede – både i vår topp 10-episode og i vår gjennomgang av fjorårets norske filmmusikk. På makeløst vist fanget den polske veterankomponisten skogens mysterier gjennom sine melankolske, kvasireligiøse klanger – ren og skjær naturpoesi. Étienne Forgets musikk til La Forêt er ikke helt på samme nivå, men ligger definitivt i samme gåsehudfremkallende tonelandskap. Og i motsetning til Skyggenes dal, har den faktisk et soundtrack-album vi kan anmelde.
Komponist Étienne Forget var for meg helt ukjent. Han har stort sett jobbet på franske kortfilmer og TV-produksjoner siden 2005, men med denne serien ble han av en av mine store oppdagelser i fjor; kanskje det sterkeste bidraget til en TV-serie gjennom hele året.
Den seks episoder lange miniserien La Forêt gikk på den franske kanalen France 3 i november-2017, men til tross for gode kritikker nådde den ikke særlig mye lenger ut enn Frankrike og Belgia. Handlingen kretser omkring forsvinningen og etterforskningen av den 16 år gamle jenta Jennifer i det skoglendte Ardenner-distriktet på grensen mellom Belgia, Luxembourg og Frankrike. Mer betydningsfull enn det forholdsvis tradisjonelle krimpremisset er imidlertid den audiovisuelle iscenesettelsen av skogen som et mystisk, omsluttende, levende vesen – ikke ulikt Skyggenes dal.
Allerede i starten av albumet blir vi slått av det langsomme, vakre og luftige lydbildet – «Disparues (Main Theme)» presenterer et enkelt, nedadgående pianomotiv med kraftig reverb over en undulerende, elektronisk strykerpuls. «Souviens-toi» formulerer et annet grunnelement: kvasireligiøse orgelharmonier med en bunnpanne av naturmimende elementer (uling, torden) – litt som Michael Lands The Dig (1995) — før det harmoniseres med lidende, Preisner-aktige fløyter. Sporet bygger seg gradvis opp, ettersom både saftige stryker- og synthostinater skaper bredde, dynamikk og fremdrift. Dette er et utvilsomt det beste sporet på albumet.
Fra disse to åpningssporene hentes egentlig alle elementene som preger resten av soundtracket – de høyfrekventerte fløytene («Paolo et Lucas», «Le Soleil du Matin», «La Premiere Battu»), den romslige, mørke, Blade Runner-aktige dybden («La Traque, Part 1», «La Traque, Part 2»), og de rytmiske synthfigurene («Revelations»).
Pianotemaet fra åpningen repeteres med jevne mellomrom, særlig knyttet til den forsvunne jenta, men omringes nesten alltid av mystiske eller urovekkende elementer i det lavere registeret, som f.eks. «Jennifer». Akkurat som «Laura’s Theme» i Twin Peaks, speiles jentas tilsynelatende jomfruelige uskyld i møtet med mørkere krefter rundt henne.
Seriens noir-aspekt reflekteres ytterligere i spor som «La Chasse», «Blanc», «Quelq’un du village» og det nesten 9 minutter lange «La Traque, Part 3», men i stedet for å ty til anonyme droner (som så mange andre moderne krimserier), passer Forget alltid på å krydre uttrykket med rytmisk konsistens og kontinuerlige melodiske detaljer i det øvre registeret. En slags krysning mellom Hans Zimmer og Benjamin Wallfischs Blade Runner 2049 (2017), Zbigniew Preisner og Vangelis. Dermed blir det aldri kjedelig; i stedet føles det som noe helhetlig, noe konseptuelt.
Kanskje det mest oppsiktsvekkende med soundtracket til La Forêt er den totalt organiske integreringen av akustiske og elektroniske elementer. Særlig fløyter, strykere og piano forblir det musikalske bildet på historiens menneskelige ansikt – her ligger ropet om hjelp, nostalgien for det som en gang var, desperasjonen, den korrumperte uskylden. I en slags konstant dialektikk står de rytmiske elektroniske figurene og den nærmest gryntende oscillasjonen; truende og innvaderende, men også med en slags skittenvakker skjønnhet gjennom sine pulserende, vidåpne teksturer.
Selv om La Forêt ikke har den samme paranormale vinklingen som suksess-serien Les Revenants (2012-2015), er den audiovisuelle innfallsvinkelen ganske lik. Akkurat som i Mogwais musikk til søsterserien, ulmer det noe usagt og truende bak den hjerteskjærende melankolien – et skjellsettende møte mellom omgivelsene, det naturlige, tilstedeværelsen og den konkrete, menneskelige kjernehistorien gjennom noen få gjennomgående orkestreringsvalg og temaer.
Med andre ord trenger man strengt tatt ikke å ha sett La Forêt for å la seg henføre av den spirituelle reisen som albumet innbyr til. Dette handler først og fremst om å la seg omslutte av et lydlandskap i ordets bokstavelige – nesten biologiske – forstand; dels rørende, dels forstyrrende, men først og fremst stort, mytologisk og drømmende. Étienne Forgets soundtrack fortjener betydelig mer oppmerksomhet enn det det har fått så langt.
*
Views: 217
Leave a Reply