Legend (Jerry Goldsmith)
Regissør Ridley Scott og komponist Jerry Goldsmith representerer begge toppsjiktet innen sine fag, men de gangene de samarbeidet gikk det verken knirke- eller smertefritt. Goldsmiths musikk til Alien (1979) ble delvis erstattet med både klassisk musikk av Howard Hanson og sekvenser fra Goldsmiths eget partitur til Freud (1962), og med hans musikk til Scotts fantasy-epos Legend (1985) gikk det enda verre: Hele partituret ble for det amerikanske hjemmemarkedet forkastet til fordel for musikk av Tangerine Dream.
Men den europeiske utgaven av filmen beholdt Goldsmiths melodiøse, vitale og intrikate musikk, og den har heldigvis vært tilgjengelig på forskjellige utgivelser helt siden 1985. Denne nye dobbelt-CDen fra Music Box Records følger det som etter hvert har blitt standarden for utvidede soundtrack-utgivelser: Det komplette partituret på den ene CDen, og det kortere, opprinnelige LP/CD-programmet (med forbedret lydkvalitet), samt noe ekstramateriale, på den andre.
Legend er så langt Scotts eneste rendyrkede fantasy-film: En klassisk, tidvis mørk, og ganske tradisjonelt fortalt historie om rene og rettskafne Jack (Tom Cruise) og prinsesse Lili (Mia Sara), som må redde sin idylliske, skogkledde verden fra den evige vinteren som truer hvis The Lord of Darkness (Tim Curry) lykkes i å fange de to enhjørningene som vokter over lyset, renheten og uskylden i verden.
Filmen er nok ikke Scotts fineste øyeblikk, og mangler de mange meningslagene vi kan finne i flere av de andre sjangerfilmene hans. Men hans evne til å transportere oss inn i en ukjent verden, med makeløs scenografi, lyssetting, kostymer, sminke og velfungerende spesialeffekter, er like overbevisende her som i de andre av hans filmer som krever at seeren blir dratt inn i et fremmedartet miljø, uten å måtte slite med å sjalte ut sin vantro.
Og Goldsmith følger opp med sin unike evne til musikalsk å gå rett til kjernen av enhver films grunnstemning og rollefigurenes motivasjoner og sinnelag, høyt hevet over rene handlingsbeskrivelser – selv om en del av de orkestrale detaljene i Legend her og der bikker mot mickey-mousing. Den audiovisuelle sammensmeltingen er kanskje ikke helt på nivå med Alien, der den er helt enestående, til tross for den unødvendige fiklingen. Heller ikke i den europeiske utgaven av Legend slapp Goldsmith unna dette – noe av musikken ble flyttet rundt og brukt i scener den ikke var tiltenkt, og i en sekvens ble et spor fra hans partitur til Psycho II (1983) benyttet istedenfor originalskrevet musikk. Likevel blir det også i Legend tidvis magisk, og det gjelder i enda større grad når musikken nytes som frittstående lytteropplevelse.
Mye av magien ligger i det impresjonistiske tonespråket Goldsmith lener seg mot denne gangen. Han hadde tidligere innlemmet impresjonistiske elementer i sine partiturer til blant annet The Secret of Nimh (1982) og Poltergeist (1982), men i Legend tar han et mye lengre skritt inn et Ravel- og Debussy-farget landskap – et uttrykk han aldri vendte tilbake til i samme grad: Drømmende, eteriske strykerklanger og kor-partier, forsiktige rytmiske mønstre i slagverk og strykere, og luftige, lekende fraser og løp i lyse treblåsere.
Like dominerende som det impresjonistiske lydbildet er det melodiske overskuddet partituret preges av, med uvant mange distinkte temaer til Goldsmith å være. Med noen unntak er de gjennomgående vakre og lyriske, og fremhever det eventyrlige, drømmende uttrykket. De to mest sentrale tar utgangspunkt i melodier som benyttes diegetisk i filmen. «Bumps and Hollows» og «My True Love’s Eyes» fremføres vokalt av Mia Saras rollefigur (med tekster av John Bettis), og begge benyttes flittig også som instrumentale temaer, både i sin rene form og i variasjoner. Goldsmiths tema for Jack, beslektet med «Bumps and Hollows», er spesielt fremtredende.
Folkemusikk-inspirerte spor, av og til med hardingfele-lignende spill, brukes når skogens eksentriske, men godlynte alver og feer beskrives. «The Fairies/The Riddle» og tidligere uutgitte «Playmates» har elementer av dette uttrykket, og ganske så vilt og burlesk blir det i «Faerie Dance», satt til en dansesekvens (klippet vekk fra filmen) som begynner pent og forsiktig, men øker på i intensitet og villskap. I «Sing the Wee» fremfører mannskor en munter, bekymringsløs melodi, mens en motstemme i sopran svarer.
Men aller finest er det rent instrumentale temaet Goldsmith tilegner filmens enhjørninger: En nydelig melodi, preget av store intervallsprang, som gis himmelske, gåsehudfremkallende presentasjoner i «The Unicorns» og «Reunited». Goldsmith gir temaet et sårt, intenst motsvar i cello til scenen der den ene enhjørningen fortvilet sørger over sin skadde make («Forgive Me»).
Goldsmith vever noen ganger temaene sammen, og så godt som de står til hverandre høres det både ubesværet og naturlig ut. Det flotteste eksempelet på det kommer helt til slutt («Reunited»), som toner forsiktig ut med en nydelig sammenstilling av enhjørning-temaet og en neddempet «Sing the Wee» i mannskor.
Partituret krydres også med en rekke motiver som høres sjeldnere, men likevel har spesifikk betydning, som det flotte, oppløftende temaet for solo blåsere Goldsmith benytter når det er håp for de gode kreftene (blant annet i «The Armour» og «Oona/The Jewels»), og en svevende, tre-toners frase for feen Oona.
Rett som det er må det lyse og vakre tre til side for ondskapen som er en nærmest selvfølgelig del av sjangeren – og som filmatisk blir noe ujevnt fremstilt i Legend. Darkness’ lille hær av rampete smådjevler, som står for filmens ikke alltid vellykkede forsøk på humor, blir for klisjépregede, og Goldsmith akkompagnerer dem ofte med illevarslende, enerverende elektroniske effekter. Darkness selv, derimot, er både en fantastisk skapning visuelt, med sin blodrøde kropp og massive, svarte horn, og fremstilles overbevisende av Tim Curry som både karismatisk, sensuell og gjennomført ond.
Goldsmith gir merkelig nok Darkness ingen distinkt musikalsk signatur. Det kan skyldes at komponisten ble forespeilet en film som var en del lysere i tonen da han begynte arbeidet med den (basert på filmens manus), mens Tim Currys rolle ble gjort mer fremtredende under klipping og den ellers ganske kaotiske post-produksjonen. Men i scenene nede i dypet av Darkness’ gotiske festning blir det likevel mørkt nok, med aggressiv messing og truende kor-partier, som i deler av «Darkness Falls». Dette sporet er også det nærmeste vi kommer ren action-musikk, med sin veksling mellom voldsomme, kraftfulle fraser fra alle instrumentgrupper, og mer konsonante messing-fanfarer. Det tidligere uutgitte «Darkness Arisen» er også markant: En kort, men intens sekvens der et nesten gutturalt, rytmisk mannskor leder tankene mot Goldsmiths musikk til Omen-filmene.
I en av filmens mest slående scener er musikken helt sentral. «The Dress Waltz» akkompagnerer en dansesekvens som innleder Darkness’ forsøk på å forføre prinsesse Lili. Som «Faerie Dance» begynner den uskyldig og forsiktig, med harpe og fløyte i en grasiøs duett, men blir ganske så euforisk og ekstatisk i sluttpartiet. Det er et helstøpt, formfullendt spor, og sammen med den storslagne scenografien, der dansen foregår i en svær sal mellom gigantiske, ornamenterte søyler, blir dette også filmens mest markante «set piece», visuelt og musikalsk.
Som forventet i et Goldsmith-partitur fra denne perioden er innslaget av elektronikk fremtredende. Goldsmith eksperimenterte gjennom hele karrieren med både akustiske, elektroakustiske og elektroniske effekter, som en utvidelse av det orkestrale lydbildet. Goldsmiths uttalte mål var å innlemme elektronikken som en egen instrumentgruppe i orkesteret, sidestilt med strykere, blåsere og slagverk. Noen ganger ble dette både vellykket og nyskapende, særlig på 60- og 70-tallet. Men utover på 80-tallet ble han av og til litt for betatt av alle mulighetene den nye elektronikken gav ham, og fascinasjonen over alt Yamaha DX-7en hadde å by på kunne ta litt av. Det ga resultater som slett ikke alltid passet inn i helheten.
I Legend slår det begge veier: Det elektroniske er delikat og stemningsskapende i den vare tonesettingen av filmens mystiske skoglandskaper og dens beboere, men nærmest irriterende når de mindre sympatiske skapningene blir akkompagnert av forskjellige boblende, brekende synth-effekter. Det er synd, for det blir unødvendige skjønnhetsflekker på et verk som Goldsmith opplagt la mye arbeid ned i, og der det rent orkestrale har så høy kvalitet.
Det satt langt inne hos Goldsmith å si noe positivt om sin egen musikk, men Legend fremhevet han ofte som en personlig favoritt, og mente dette var noe av det beste han hadde skrevet. Goldsmith jobbet i et halvt år med komponering og innspilling, og da er det lett å sette seg inn i hans frustrasjon over behandlingen musikken ble utsatt for i ukene før filmens premiere. Etter sigende var filmens produsenter i tvil om et komplekst orkesterpartitur ville gå hjem hos det de anså som filmens kjernepublikum: Tenåringer som gikk på kino for å se en ung Tom Cruise. Det er uklart i hvilken grad Scott var involvert i beslutningen om å bytte ut Goldsmiths musikk, men deres forhold ble svært vanskelig etter dette, og de jobbet aldri sammen igjen.
Jeg har ikke sett filmen med Tangerine Dreams elektroniske erstatningsmusikk, men på album har også deres bidrag fine partier. Det blir riktignok litt enklere i både form og innhold, noe som kanskje kan skyldes knappe tidsrammer. Og i oppgaven med å hensette lytteren til en magisk fabelverden ligger nok Goldsmith et enhjørninghode foran.
Fremførelsen til The National Philharmonic Orchestra og kor er plettfri, og rent teknisk er det en glimrende innspilling, med sømløs balanse mellom kor, orkester og elektronikk.
Det blir en halv stjernes fratrekk for overdreven knotteskruing, men ellers er det full uttelling for et av Jerry Goldsmiths vakreste og mest gjennomførte symfoniske verk.
*
Utgivelsen er foreløpig ikke tilgjengelig i strømmeformat, men CDen kan bestilles via Music Box’s nettsider.
Views: 173
Leave a Reply