Nordiske filmmusikkdager i Berlin, 2019
For tiende år på rad, og for fjerde gang under Berlinalen, gikk Nordiske filmmusikkdager av stabelen 11.-12. februar – to dager dedikert til seminarer og paneler under den tyske filmfestivalen. Nordiske filmmusikkdager er et bransjearrangement i stadig forbedring, men med et mildt sagt overraskende vinnervalg under Harpa-prisutdelingen da islandske Kona fer í stríð utkonkurrerte det norske mesterstykket Thelma.
Med årets Norge-fokus under Berlinalen, knyttet det seg ekstra store forventninger til utbyttet for norske (og nordiske) filmkomponister i Berlin. De nordiske filmmusikkdagene hadde i år både anledning til å videreføre sine arrangementer ved de nordiske ambassadene, og også interagere med det europeiske filmmarkedet i Norway House ved Potzdamer Platz.
Med to dager til rådighet (der man tidligere kun har hatt én), ble det mandag morgen anledning til å vise de fem nominerte filmene til Harpa-prisen for beste nordiske filmmusikk: Thelma (Ola Fløttum, Norge), Qeda (Jonas Struck, Danmark), Suomen hauskin mies [Laugh or Die] (Timo Hietala, Finland), Kona fer í stríð [Woman at War] (Davíð Þór Jónsson, Island) og Goliat (Johan Testad, Sverige). Man kunne imidlertid velge seg kun én eller to, da flere av visningene overlappet, men det finnes kanskje ingen annen måte å gjøre det på dersom man skal ha plass til seminarene. Noe må gå tapt.
Filmvisningene i de nordiske ambassadene ble etterfulgt av en Q&A med den greske filmmusikk-agenten George Christopoulos (moderert av undertegnede) – en mann med mange sterke meninger, men også med konstruktive kommentarer omkring det å lykkes og eksponeres som filmkomponist.
Deretter flyttet de profesjonelle aktørene seg til Norway House i Niederkirchnerstraße for såkalte ‘speed meetings’ – effektive, 9-minutters møter mellom komponister og regissører/produsenter med tanke på mulige, fremtidige samarbeid. De fleste av komponistene poengterte verdien av disse møtene, selv om noen synes de ble litt for korte og “konstruerte”, også med tanke på at overvekten av komponister var så høy sammenliknet med de fremmøtte filmskaperne. Til gjengjeld kunne man mingle i en mer uformell ‘meet & greet’-setting etterpå. Hva kan man gjøre for å få flere filmskapere til å delta på og prioritere slike arrangementer? Kan man gå enda sterkere ut mot produsent- og regissørforeninger i de enkelte land, for eksempel?
Tirsdagen ble utelukkende holdt til de nordiske ambassadene og seminarvirksomhet. Første bolk ut hadde et forretningsperspektiv – hva er det egentlig agenter og forleggere driver med? Hvordan gagner det den enkelte komponist? Etter en morsom og underholdende Powerpoint-presentasjon omkring internett og rettigheter av komponist Jesper Hansen, ble det holdt et panel med agent Annette Gentz, manager Ruby Wasmuth, manager Peer Steinwald og publisist Thomas Mikusz, moderert av Katariina Sorsa. Problemet med så store paneler er at det sjelden blir tid til den enkelte, og det blir mer informativt enn det blir samtale og/eller debatt. Her kunne man med velvilje ha kuttet ned antall deltakere og hatt mer fokuserte samtaletemaer i utgangspunktet.
Deretter kunne man velge mellom to ulike, overlappende seminarer – en workshop med komponist Jonas Struck og lyddesigner Peter Albrechtsen omkring deres arbeide på Qeda (som vi dessverre ikke fikk deltatt på), og et panel om kreative sperrer, med komponistene Christine Aufderhaar, Timo Hietala og Hanne Hukkelberg, moderert av komponist Nicklas Schmidt. Seminarer som sistnevnte kan fort bli ‘flosklete’ når man skal fabulere omkring abstrakte temaer som inspirasjon, originalitet og prokrastinering, men det tar seg heldigvis opp midtveis, når komponistene får anledning til å spesifisere med egne konkrete erfaringer.
I et påfølgende segment som sendte assosiasjoner til ASCAPs Film Scoring Workshop, presenterte komponist Frans Bak et studieprosjekt der fem ulike komponiststudenter hadde tonesatt en kortfilm på hvert sitt vis. Det er alltid interessant å bivåne ulike kreative innfallsvinkler knyttet til timing, rytme og valør, selv om det meste taler for seg selv; det er lite Bak kunne tilføre som ikke allerede lå i det musikalske innholdet. Et alternativ kunne vært å ha en enkelt komponist fortelle om og vise ulike innfallsvinkler til samme scene (slik Patrick Doyle gjorde med Rise of the Planet of the Apes under Nordiske filmmusikkdager i 2014).
Et samarbeidspanel var neste post ut, med Struck og Albrechtsen som samarbeidspartnere på lydsiden, og Benedikt Erlingsson og Davíð Þór Jónsson som regissør/komponist-par, med Petur Jonsson som moderator. Dette er nesten alltid fruktbart territorium (gitt at de involverte er snakkesalige personligheter), men igjen ble panelet for stort. Her kunne man fint begrenset seg til Erlingsson og Jónsson ettersom danskene allerede hadde hatt et panel tidligere på dagen. Da hadde man fått anledning til å dykke enda dypere ned i deres materie over to spillefilmer. Slik det fremstod nå, ble det gjerne mye tomme, generelle fraser om å “utforske hverandre” fremfor en mer konkret analyse. Men spennende å se ‘spotting session’-skjemaet til Kona fer í stríð. Mer av det!
Det siste seminaret dreide seg om internasjonale produksjoner; en ganske annen virkelighet for nordiske komponister som får sjansen. Frans Bak snakket om sine erfaringer omkring TV-serien Forbrydelsen (både den danske og amerikanske versjonen), mens svenske Patrick Andrén la ut om sitt arbeide på det populære dataspillet Battlefield V (som han gjorde sammen med Johan Söderqvist). De færreste skandinaver får muligheten til å jobbe på slike store, internasjonale produksjoner, men både Bak og Andrén snakket ærlig og åpent om de ulike kreative og økonomiske prosessene man må forholde seg til.
Som helhet fungerte seminarene godt, selv om man alltid kan pirke på detaljer som ville skapt enda høyere temperatur (moderatorer bør ta mindre plass og ikke være redd for å stille konfronterende spørsmål, temaer bør være enda mer fokuserte og myntet på det erfarne, kollegiale publikummet). Det var i hvert fall mer innhold enn det har vært de tidligere årene.
Endelig var det tid for den årlige Harpa-prisutdelingen – foreløpig den eneste rendyrkede, nordiske filmmusikk-prisen. Etter en svært tilbakelent åpningstale av den islandske ambassadøren, geleidet konferansierene Kate Havnevik og Jørgen Lauritsen oss effektivt og elegant gjennom det seremonielle. Presentasjonsvideoene av de nominerte, produsert av Tine Louise Kortermand, ga et kort og poetisk innblikk i komponistenes hverdag (mange nordiske komponister bor åpenbart på gård?), mens det ble satt av betydelig tid til to musikalske innslag: Den svenske komponisten og pianisten Matti Bye spilte sin egen musikk live til abstrakte projeksjoner, mens den norske komponisten og låtskriveren Hanne Hukkelberg fremførte sanger fra egen katalog, sittende på gulvet foran en PC med to stålamper på hver side. Nydelige fremføringer begge to, men med 30-40 minutter tilsammen – kanskje litt i overkant lenge for en seremoni som krever noe mer momentum.
Så var det selve utdelingen (se de nominerte over), der den internasjonale juryen altså valgte å gi prisen til Island og Kona fer í stríð. På en måte kan jeg forstå hvordan man har tenkt – Island er fremdeles et populært “annerledesland” i filmsammenheng med sine eksotiske særegenheter som det internasjonale publikummet har lagt sin elsk på (vil det ingen ende ta?). Men ‘annerledes’-perspektivet i Kona fer í stríð er egentlig ikke så mye mer enn en gimmick når alt kommer til alt. Erlingsson og Jónsson leker på nybølge-vis med det diegetiske og ikke-diegetiske og lar musikken/bandet bli en del av fiksjonsuniverset som en slags ‘urkraft’, litt som Mel Brooks’ Blazing Saddles eller Alejandro González Iñárritus Birdman. Men noe mer enn det er det egentlig ikke; noen tuba-blås og et par perkusjonsriff. Har man latt seg lure av musikkens fremtredende rolle i synsfeltet?
Jeg synes man først og fremst burde premiere det filmmusikalske håndverket der både musikalsk innhold og integrering er det viktigste. Selv om jeg tar av meg de forutinntatte, norske brillene og ser på de nominerte med mer objektive filmkritiker-linser, er det ingen tvil i min sjel om at Thelma var i en suveren klasse her – både gjennom Joachim Triers visjonære filmskaping, men også gjennom Ola Fløttums sitrende, musikalske stemme; det store dynamiske spennet mellom høyt og lavt som speiler rollefiguren og hennes karakter og skjebne. Sjelden har det vært så stort kvalitetssprang mellom én nominert og de øvrige i denne prisutdelingen, og juryens valg tenderer derfor mot det skandaløse, etter min mening.
Når det er sagt, må arrangementet som helhet anses som vellykket. Nordiske filmmusikkdager forbedrer seg litt og litt hvert år, og går også kraftigere i en ren bransjeretning – noe jeg tror man kan dyrke videre med enda mer spesifikk tematikk, som f.eks. en workshop i komposisjonsverktøy (et ønske fra flere av komponistene jeg snakket med). Ønsket om å knytte seg opp mot en internasjonal festival fremfor å arrangere det i de ulike nordiske landene, virker å ha båret frukter etter fire år i Berlin.
Det blir spennende å se om kvalitetsøkningen kan opprettholdes også når det ikke er et nordisk land i fokus under Berlinalen.
Views: 309
Leave a Reply