Redaksjonen anbefaler!

Bidragsyterne Sigbjørn Vindenes Egge, Nils Jacob Holt Hanssen og Thor Joachim Haga trekker frem ett soundtrack hver de har oppdaget i det siste, eller som de vil rette spesiell oppmerksomhet mot.

På 80- og 90-tallet fant du gjerne egne hyller i videobutikkene med anbefalinger fra personalet. Vi forsøker oss på et lignende konsept her – én enkelt anbefaling fra Celluloid Tunes’ bidragsytere som man enten har oppdaget i det siste, eller som man synes fortjener sin tid i solen. I denne første gruppesamtalen har vi trukket frem henholdsvis Thomas Newmans Oscar and Lucinda (1997), Dennis McCarthys Star Trek: Generations (1994) og Matthijs Kiebooms Wild (2018).

Gillian Armstrongs historisk-romantiske drama Oscar and Lucinda, basert på Peter Careys bok, forteller historien om en tilnærmet umulig oppføring av en glass-kirke i den australske villmarken. Den huskes kanskje best for en tidlig opptreden av Cate Blanchett. David Carsons Star Trek: Generations er den syvende filmen i Star Trek-serien, og er ment å være en slags brobygger fra den originale besetningen til den nye besetningen med Star Trek: The Next Generation. Luc Entings Wild er en dokumentarfilm satt til den nederlandske nasjonalparken De Veluwe.

*

Thor Joachim: Mitt valg i denne runden er Thomas Newmans Oscar & Lucinda. Jeg har alltid vært stor fan av Thomas Newman – både det symfoniske americana-landskapet, de ambiente/etniske partiturene og synth-tingene han særlig gjorde på 80-tallet. Så det går sjelden galt når jeg sampler ting av ham jeg ikke har hørt før. Oscar & Lucinda er en tittel jeg har vært klar over i mange år, men aldri summet meg til sjekke ut. Da en kollega av meg postet en tråd om filmen på Facebook for et par måneder siden, og en i kommentarfeltet beskrev musikken som “Newmans beste”, bestemte jeg meg for å omsider skaffe den.

Vel, Facebook-kommentatoren hadde rett: Dette er et overveldende bra score fra ende til annen – en virkelig oppdagelse for min del. Fra de velkjente, undulurende piano-, blåser- og perkusjonelementene i åpningssporet «Prince Rupert’s Drop (Main Title)» er jeg allerede i trygge hender. Så kommer koret inn og jeg blåses overende, som jeg ofte gjør med kormusikk. Nå er riktignok mesteparten av musikken betydelig mer neddempet – men få kan gjøre ambient musikk med utenomjordisk underklang så bra som Newman, særlig magiske synth-puter og Preisner-aktige fløyter! Når det i tillegg glir organisk inn i mer tradisjonelle partier (også eksisterende musikk som Bruckners vakre motett «Os Justi»), eller Newmans eget, episke «The Church of Glass», er jeg egentlig solgt. Musikken er i dette tilfellet betydelig bedre enn filmen, som jeg så for første gang for et par dager siden.

Etter et par måneders gjennomlyttinger, er Oscar & Lucinda plutselig oppe og snuser på mine topp 3 av komponisten (av de 20-25 titlene jeg har).

Nils: Jeg må innrømme at Newman er en av Hollywoods A-liste-komponister jeg ikke kjenner så altfor godt. I fysisk format har jeg latterlige fire titler av ham, og har ellers hørt kun kortere smakebiter. Det får skrives på kontoen for “så mye musikk, så liten tid”.  Så Oscar & Lucinda har jeg ikke hørt før, men jeg er helt enig, Thor – dette er et flott album. Uttrykket hans i mye av dette partituret treffer vel kjernen av den stilen han er mest kjent for: Delikate, florlette og gjerne kontemplative, meditative klanger og motiver med strykere, treblåsere, piano og synth som de viktigste virkemidlene, og ofte med et forsiktig rytmisk underlag i strykere og melodisk slagverk – alt nydelig  orkestrert.

Ved overfladisk lytting kan kanskje musikken virke “fluffy”, fordi Newman komponerer med så utrolig lett hånd. Men selv de mange sporene som bare er mellom ett og to minutter lange fremstår som fullverdige, intrikat orkestrerte komposisjoner, fulle av både vellyd og musikalsk innhold. Mange skjøre klanger og rytmer spilles på instrumenter som høres ut som de er lagd av glass, og etter å ha lest litt om filmen skjønner jeg at det har sammenheng med at glass er et sentralt element i handlingen.

Men alt er jo ikke bare forsiktig og innadvendt – som du er inne på, skaper Newman fin variasjon med både flotte, kraftfulle sekvenser for fullt orkester (ja, «The Church of Glass» er strålende), og etnisk pregede partier – noen ganger med et livlig folkemusikk-uttrykk (jeg skulle gjerne hatt mer enn 41 sekunder av «Floorwashing»!), andre ganger med vakkert fløytespill.

Newmans lydlandskap i Oscar & Lucinda er fantastisk rikt og veldig tiltrekkende, og det var en nytelse å lytte til dette albumet. For egen del er det opplagt på tide å sjekke ut mer Newman!

Sigbjørn: Når det gjeld Newman-dynastiet i Hollywoods filmmusikk, er eg nok meir inni musikken til Alfred, faren til Thomas. Hos meg hamnar sistnemnte ofte i kategorien funksjonell filmmusikk, som fungerer godt i filmen og er fint på album som bakgrunnsmusikk. Med andre ord greier musikken hans ofte ikkje å halde på merksamda mi som ei sjølvstendig lytteoppleving.

Oscar & Lucinda er ein film eg ikkje kjente til før Thor gjorde meg merksam på musikken. Dette er eit av dei meir varierte albuma eg har høyrt frå komponisten, med typiske Thomas Newmanske rytmer, og berre ein liten del av albumet er bakgrunnsaktig musikk. Det fenger nok til at eg kjem til å lytte til det igjen, men høgdepunktet er unekteleg Bruckner sin fantastisk fine «Os Justi», som gir vibbar tilbake til renessansen.

TJ: Ja, Thomas Newman er definitivt ikke for alle. Man må ha en forkjærlighet for en viss ‘statisk’ eller antydende form for komposisjon. Når det er sagt, er Oscar & Lucinda et av de mest utadvendte partiturene jeg har hørt fra ham. Bærer hjertet sitt på ermet, så og si, og har tidvis veldig definerte melodilinjer. Jeg synes i hvert fall det fortjener mer oppmerksomhet enn det har fått. Alle snakker om The Shawshank Redemption, som tross alt må regnes som hans mesterverk, men han gjørt egentlig like åndelige og vakre skildringer i denne filmen. Uavhengig av filmens kvalitet.

N: En film – og et soundtrack – jeg stadig vender tilbake til er Star Trek: Generations av Dennis McCarthy. Generations fremstår fortsatt som McCarthys mest ambisiøse verk, og oppdraget var en velfortjent belønning etter å ha skrevet musikken til rundt 120 Star Trek-episoder på dette tidspunktet. Både filmen og musikken har litt underdog-status blant Star Trek-filmene, men jeg har stor sans for begge.

Strengt tatt gjør ikke McCarthy noe ekstraordinært her – dette er et ganske tradisjonelt, orkestralt, storformat science fiction-lydspor, uten de innovative virkemidlene i for eksempel Jerry Goldsmiths enestående Star Trek: The Motion Picture (1979). Så jeg sliter faktisk litt med å sette fingeren på akkurat hva som gjør at jeg setter så stor pris på dette albumet. Det kan det være litt nostalgi involvert – Generations var den første Trek-filmen som kom etter at jeg hadde fått øynene opp for Star Trek, og da spesielt The Next Generation – men jeg tror det har mest å gjøre med at jeg er svak for melodier med litt melankolsk tilsnitt, og alle McCarthys temaer i Generations har noe av dette ved seg. McCarthy så nok behovet for tematisk materiale som også kunne benyttes når filmen, i god Star Trek-ånd, gir oss noen filosofiske betraktninger – her om vanskelige temaer som aldring og savn – mellom rom-action-sekvensene.

Hovedtemaene, som alle introduseres i den flotte «Star Trek Generations Overture», fungerer fint også i utadvendte, dynamiske versjoner i action-sporene, som er fulle av pulserende energi og fremdrift. Men jeg synes de kommer mest til sin rett i de mer introverte partiene, spesielt i scenene som handler om – eller foregår i – The Nexus, et tid- og rom-manipulerende fenomen som driver filmens handling. Her er sporet «The Nexus / A Christmas Hug» den fremste representanten. McCarthys eteriske Nexus-tema, fremført av kor, omsluttes av mystiske, svevende klanger i strykere og synth, og ornamenteres med skimrende harpe- og piano-figurer. Jeg synes dette er nesten overjordisk vakkert.

Nexus-musikken forespeiles i «Main Title» – et annet favorittspor – der den samme klangverdenen underbygges av en oppadgående og gradvis sterkere frase i strykere som langsomt bygger sporet opp mot en eksplosjon av Alexander Courages ikoniske Star Trek-fanfare fra 60-tallet. Da er ikke gåsehuden langt unna hos meg.

TJ: Jeg er ingen stor Star Trek-fan, men har sett overraskende mye allikevel. På 90-tallet så jeg alt som var, inkludert Star Trek: Generations – ekstra interessant fordi det på mange måter var stafettpinnen fra originalserie-mannskapet med Kirk til The Next Generation-mannskapet med Picard. På den tiden var Dennis McCarthy et navn jeg egentlig kjente mer fra MacGyver enn fra The Next Generation, selv om han var huskomponist begge steder – en kapabel TV-komponist som fikk mye ut av små orkestre, men  mesteparten hadde en ganske funksjonell kvalitet.

I Generations får han sjansen til å slå seg løs med større ressurser, men jeg føler likevel at mye har en litt generisk, nesten TV-aktig kvalitet på et rent kompositorisk nivå. Jeg liker hovedtemaet, med sine 90-tallssynther og noe mer neddempede, regale tonelandskap (sammenliknet med sine mer fanfariske forgjengere), samt de utforskende, korale elementene i spor som «The Nexus/A Christmas Hug». Men actionspor som «Out of Control/The Crash» eller «The Final Fight» blir litt voldsomme for min del, uten en helt klar struktur. Når det er sagt, er originalalbumet med sine 45 minutter (om man trekker fra de unødvendige lydeffekt-sporene) en perfekt representasjon av partiturets høydepunkter.

Som et apropos, tror jeg faktisk jeg foretrekker McCarthys melankolske score for Deep Space Nine-episoden The Visitors – tilgjengelig på det glimrende hyllestalbumet The Best of Star Trek – 30th Anniversary Special fra 1996.

S: Som Thor er eg heller ingen Star Trek-entusiast, verken når det gjeld film eller musikk. Eg kan ikkje huske å ha sett Generations og kan difor berre vurdere musikken på eigne premissar, etter å ha lytta til den originale albumutgjevinga. Overtyra er fengande orkestrert, og det er kanskje ikkje så overraskande at den minner om ein påkosta TV-intro. Sjølv om temaet er avleia frå Courage si Star Trek-fanfare, er det for meg ikkje blant dei mest minneverdige Star Trek-temaa. Etter å ha høyrt overtyra fleire gongar la den seg likevel på minnet, mest på grunn av den fengande og energiske orkestreringa. Det er ei fin overrasking når Star Trek-fanfara materialiserer seg ved slutten av overtyra, men dette følast ein smule oppbrukt når det skjer igjen i på slutten av det påfølgande sporet («Main Title»).

Action-musikken kan vere oppfinsam, men bikkar til tider over i det generiske. Høgdepunkta for meg er når hovudtemaet dukkar opp i dramatiske eller noble variasjonar, som i henholdsvis «Kirk Saves the Day» og «Jumping the Ravine». Eg foretrekk òg dei rolegare spora, som «Two Captains», «Kirk’s Death» og «To Live Forever», med sine melankolske uttrykk. Sjølv om albumet ikkje er ein innertiar for meg gir det ei solid lytteoppleving, og er meir interessant enn det meste av nyare filmmusikk.

N: Jeg er ikke uenig i at McCarthys TV-røtter stikker frem her og der i Generations, eller at action-sporene til tider blir i overkant frenetiske. Det kan være verdt å nevne at de merkelig trange rammene som Star Trek-produsentene på 80- og 90-tallet ga sine serie-komponister – ikke for mye melodi, ikke for mye aktivitet, pass på å aldri bli dominerende – i stor grad, og heldigvis, ble opphevet i kinofilmene. McCarthy grep opplagt denne muligheten med begge hender, og jeg setter som sagt stor pris på det melodiske i Generations, men andre steder har det ført til at ting har blitt litt heseblesende, ja.

S: Sidan starten av milenniet har vi fått stadig meir imponerande naturdokumentarar, med tilhøyrande nyskriven orkestermusikk. Personlege favorittar inkluderer miniseriane David Attenboroughs Conquest of the Skies (SKY) og Hidden Kingdoms (BBC), som begge held særs høg kvalitet i alle ledd. Nyleg oppdaga eg musikken til den nederlandske naturproduksjonen Wild, komponert av Matthijs Kieboom, som raskt fanga interessa mi. Filmen følger utvalgte dyr gjennom eit år i skogsområdet Veluwe. Eg har ikkje sett filmen, men musikken og sportitlane fortel ei historie i seg sjølv.

Musikken er ofte tynt orkestrert, samtidig som lydbildet er reint og gjennomsiktig. Det musikalske uttrykket er fullt av undring, og minner til tider om den eminente musikken til Conquest of the Skies (Alvarez, Douek & Sheinfeld). Musikken framstår likevel som original nok, og interessant nok til at eg vil undersøke meir av arbeida til Kieboom.

Etter å ha sjekka ut heile albumet, la eg merke til at musikken er rolegare enn eg fyrst fekk inntrykk av frå utdraga eg hadde høyrt frå plateselskapet. Det er ikkje nødvendigvis negativt, men det kan bli i overkant mykje retningslaus og repetitiv bakgrunnsmusikk. Strødd utover albumet er det fleire spor med flotte introar som straks grip tak i merksemda, men mange av desse partia er skuffande korte – det hadde vore interessant å høyre Kieboom bygge vidare på dei. Dette er eit eksempel på at musikken kan framstå som noko fragmentarisk, og albumpresentasjonen kunne tent på ei større grad av redigering.

TJ: Jeg kjenner Matthijs Kieboom littegrann fra før. Han var del av “den flamske delegasjonen” hver gang jeg var i Ghent i Belgia for World Soundtrack Awards, og slo ofte av en prat med oss etter konserten. Han har siden slått seg opp med betydelig større oppdrag, og naturdokumentaren Wild er vel et slikt eksempel (selv om jeg ikke har sett filmen på nåværende tidspunkt). Jeg mottok en digital promo av dette soundtracket i fjor, uten at det egentlig gjorde så voldsomt inntrykk etter et par gjennomlyttinger; det ble aldri importert inn i iTunes-samlingen min, og vil det ikke nå heller.

Det er ingen tvil om at Kieboom kan orkestrere, og mye av musikken på dette albumet har en behagelig, velkomponert kvalitet. Men det er samtidig lite håndfast i form av temaer – mye ligger og vaker i akkordmodulasjoner alene, eller rytmiske figurer. Andre ting har en mer vimsete struktur, ofte i det høyere registeret (stryker- og xylofon-riff en masse), og dermed heller ingen dybde. Da blir det rett og slett kjedsommelig å lytte til – spesielt når albumet i tillegg er altfor langt. Nå er Wild betydelig bedre enn eksempelvis Steven Prices ekstremt overvurderte Our Planet, men om man bruker George Fenton som en slags mal for orkestrale naturdokumentarer (og det synes jeg man bør), er det langt igjen til noe som både føles velkomponert og strukturert, og som samtidig har høy grad av egenidentitet, melodi og definisjon. Jeg har trua på Kieboom, sånn generelt, men synes ikke dette albumet er hans fremste innsalg. Jeg setter det til OK minus.

N: Det er alltid flott når dokumentarfilmer akkompagneres av originalskrevet musikk, og ikke bare prefabrikerte og nærmest industrielt fremstilte lydkulisser, noe som fortsatt dessverre altfor ofte er tilfelle. Jeg har ikke sett Wild – naturdokumentarer om nederlandsk villmarksliv har kanskje ikke spesielt høy profil – og Kieboom er et nytt komponist-navn for meg. Men jeg synes dette var et hyggelig bekjentskap. Vi er litt tilbake i tidlig Thomas Newman-land, med veksling mellom drømmende, transparente klanger og lette, luftige rytmer i slagverk, blåsere, harpe og gitar, med bare sjeldne innslag av et mørkere, massivt orkestralt uttrykk. Men Newman er nok litt mer håndfast melodisk.

Kieboom orkestrerer uanstrengt og delikat, og jeg har sans for hvordan han bruker melodisk slagverk og treblåsere, som er sentrale instrumentgrupper i partituret – kanskje som en assosiasjon til skogsområdene filmen utspiller seg i? Jeg liker variasjonen mellom – og noen ganger kombinasjonen av – de rolige, utforskende klang-partiene og de gyngende, rytmiske sekvensene. For meg fremstår de siste som lekne og grasiøse, vel så mye som vimsete, selv om det av og til bikker mot «morsom» Disney-musikk.

Kanskje skorter det litt på helhet og struktur, men mange av sporene blir for meg fine, små vignetter, og jeg synes det er nok variasjon i uttrykket til at min oppmerksomhet holdes gjennom hele albumet. Jeg får assosiasjoner til varm sommerdag og en lett, svalende bris – og det er jo helt OK en gang i blant, også musikalsk.

Til slutt: Takk for at dere gjorde meg oppmerksom på to fine album som ellers sikkert ville havnet under radaren hos meg!

S: Kieboom er eit velkome nytt bekjentskap i filmmusikk-verda, og eg håper han får vist seg fram i mange prestisjefylte prosjekt i framtida. Sjølv om musikken til Wild ikkje alltid står stødig på eigne bein, er den eit betryggande eksempel på at intelligent, orkestral filmmusikk ikkje er død. Elles, takk til begge for givande anbefalingar!

TJ: Tusen takk for anbefalingene, Nils og Sigbjørn. Dette frister til gjentakelse! La oss håpe det blir en spalte ut av det.

*

Hør Oscar and Lucinda på Youtube (sporet «The Church of Glass»)

Hør Star Trek: Generations på Spotify

Hør Wild på Spotify

Views: 4