Star Wars: The Last Jedi (John Williams)

John Williams fylte nylig 86 år, og har skrevet og fremført/dirigert Star Wars-musikk i mer enn 40 av disse. Helt fra den første filmen i 1977 har Williams’ symfoniske, senromantiske partitur vært en så ikonisk og integrert del av Star Wars-universet at det er vanskelig å tenke seg nye filmer i serien tonesatt med noe annet.

I mine ører er Williams minst like musikalsk sprek som for 40 år siden. Orkestreringene er kanskje litt mindre massive, og i stedet mer luftige og gjort med enda mer finesse, med mer fokus på klang og tekstur. Her er meningene delte blant filmmusikk-entusiaster, men jeg synes det er god utvikling.

Etter syv filmer har Williams noe sånt som 15 hovedtemaer og en hærskare underordnede ledemotiver å plukke fra. I The Last Jedi får vi, ikke uventet, et gjenhør med temaene Williams introduserte i The Force Awakens: ledemotivene for den nye trilogiens rollefigurer Rey, Kylo Ren og Snoke, samt «March of the Resistance». Men vel så dominerende er temaene fra originaltrilogien: «Princess Leia’s Theme», «Han Solo and the Princess», «Yoda’s Theme», «Rebel Fanfare» og ikke minst «The Force Theme». Til og med «søskenkjærlighetstemaet» til Luke og Leia, som vi av naturlige årsaker ikke har hørt siden Return of the Jedi i 1983, gjør et lite comeback.

Temagjenbruken er såpass omfattende at det gir en følelse av at Williams i stedet kunne fokusert mer på nytt materiale. Men noe nytt er det, og mest fremtredende er temaet til den viktigste nye rollefiguren, motstandskjemperen Rose. Det er en vakker, nobel og uskyldspreget melodi, stilmessig beslektet med «Anakin’s Theme» fra The Phantom Menace og «Across the Stars» fra Attack of the Clones. I tillegg får vi to nye, mer underordnede temaer: Et Sibelius-inspirert motiv for Luke Skywalkers eksil-tilværelse på Ahch-To -øya, og et skjebnetungt «desperasjonsmotiv» i messing som vi hører når ting ser som mørkest ut for motstandsbevegelsen.

Høydepunktene på albumet er først og fremst de sporene som er i Williams’ energiske og umiskjennelige «action-scherzo»-stil, der både velkjente temaer og enkeltstående små-motiver kastes rundt, gjerne med en drivende ostinato-rytme i bunnen; krydret av frenetiske løp i strykere og treblås og velplasserte aksenter i messing og slagverk («Main Title and Escape», «The Fathiers», «The Battle of Crait»).

Av roligere og mer lyriske spor kan nevnes «The Rebellion is Reborn», som er albumets eneste konsert-arrangement (dvs. spesialarrangert for albumet og eventuelle konsertfremførelser, og som helhet ikke benyttet i filmen). Sporet veksler mellom fine presentasjoner av de to viktigste nye hovedtemaene, Rose´s tema og «Luke i eksil»-motivet.

Det er mye å glede seg over i de fleste sporene, men den sparsommelige mengden nytt tematisk materiale trekker litt ned. Det gjør også mangelen på enkeltstående, store set pieces som vi har blitt bortskjemt med tidligere, slik som «Asteroid Field» fra The Empire Strikes Back og «The Chase Through Coruscant» fra Attack of the Clones. Lytteropplevelsen når derfor aldri helt de samme høydene som en del av de tidligere Star Wars-albumene, som vanligvis har en bedre definert struktur der set pieces og mer gjennomførte tema-presentasjoner binder albumet sammen og skaper en tydeligere helhet.

Disse innvendingene gjør at The Last Jedi nok ikke får noen pallplass på min musikalske rangering av Star Wars-filmene. Men likevel er det en fryd å høre hvordan Williams gir nytt liv til kjent basismateriale, med sine bunnsolide og oppfinnsomme orkestreringer. Michael Giacchino gjorde en helt grei jobb (på svært kort tid) med forrige film, Rogue One, som så langt også er den eneste filmen i serien uten musikk av Williams. Men når Rogue One og The Last Jedi vurderes som frittstående lytteopplevelser frigjort fra filmen, levner Williams – med sin utsøkte instrumentering og dramatiske sans – likevel ingen tvil om hvem som fortsatt er musikksjef i galaksen langt, langt borte.

*