The Post (John Williams)
Et nytt John Williams-soundtrack er alltid en begivenhet i filmmusikk-kretser, og rett før jul kunne vi glede oss over to Williams-utgivelser på bare noen få uker – The Last Jedi og Steven Spielbergs The Post. Med disse partiturene beveger John Williams seg ubesværet mellom diametralt forskjellige filmsjangre, men det kan virke som om The Post har vært det mest inspirerende av de to.
Det går vanligvis et år eller mer mellom hver Williams-film nå om dagen, så to på ett år hører med til sjeldenhetene. Ekstra spennende er det at disse to filmene står lysår fra hverandre i tematikk – det galaktiske eventyret i The Last Jedi er noe ganske annet enn de journalistiske og politiske intrigene i The Post, der handlingen kretser omkring The Washington Posts arbeid med å publisere hemmeligstemplede dokumenter om Vietnamkrigen i 1971 (også kjent som “The Pentagon Papers”).
En av forskjellene man først legger merke til er det rent omfangsmessige: Musikken i The Last Jedi teppelegges – som alle Williams’ Star Wars-partiturer – bortimot vegg-til-vegg i filmen, med tilhørende 70-80 minutters albumutgivelse. The Post-albumet er 40 minutter langt, og inneholder det aller meste av musikken i filmen. I CD-heftet forklarer Spielberg at han og Williams valgte å la flere sentrale scener utspille seg uten musikk, og istedet la dialog og de sterke skuespillerprestasjonene til Meryl Streep og Tom Hanks bære handlingen alene.
Williams er ingen nykommer innen sjangeren ‘politisk thriller’ – i komponistens filmografi finner du også Oliver Stones JFK (1991) og Nixon (1995), for eksempel, men The Post er første gang han skriver musikk til en film der handlingen er lagt til et avisredaksjon-miljø.
De tematiske forskjellene på The Last Jedi og The Post gjør at Williams får vist frem sin store allsidighet. Også The Post er i hovedsak orkestralt/symfonisk, men helhetsinntrykket er adskillig mer innadvendt og neddempet. Instrumentene holder seg ofte i det nedre registeret, og til tider er uttrykket nesten minimalistisk. Likevel har mye av musikken et ganske intenst preg, og et fremtredende element er en stødig og fremdriftsskapende grunnrytme, vanligvis lagt i dype strykere. Her er det lett å se for seg det hektiske miljøet i Washington Post-redaksjonen og journalistenes kamp mot klokken. En liten svakhet ved en del av disse rytmisk drevne sekvensene er at de ofte får en brå slutt – de bygger seg opp mot et høydepunkt som aldri helt kommer.
Men alt er ikke bare intriger og spenning: I flere spor («Mother and Daughter», «The Presses Roll», «The Court’s Decision and End Credits») tar Williams i bruk sin klangfulle Americana-stil, med myke, deilige og saftige akkorder i strykere og messing, ledsaget av piano og oppløftende melodiske innslag. Her gir musikken assosiasjoner til andre Williams-prosjekter med tema fra amerikansk historie, kanskje spesielt Spielbergs egen Lincoln (2012).
Noen partier har også elektroniske innslag. Det mest markante eksempelet er i åpningssporet «The Papers», der bunnpannen er en tikkende og pulserende rytme i el-gitar og synth mens orkesterstemmene danner de øvre lagene. Litt uvant er det at Williams her lener seg mot en orkester/synth-estetikk som i hovedsak er domenet til Hollywood-komponister både en og to generasjoner yngre enn ham selv.
Williams benytter i liten grad ledemotiv-teknikken i The Post – filmen innbyr ikke til dét. Noen rytmiske fraser går igjen, men de fleste sporene har sine egne mer eller mindre fremtredende melodiske elementer – de fleste av dem ganske så solide. Det gjelder både de rytmisk drevne sporene og de mer lyriske sekvensene.
Williams får også vist sine jazz-røtter i et par tilbakelente, lounge-pregede kildemusikk-spor med piano og kontrabass («The Oak Room, 1971», «Two Martini Lunch»). Ganske annerledes enn de orkestrale sporene, men de passer likevel fint inn i helheten med sin avdempede estetikk. De gir også albumet et litt lysere helhetsinntrykk.
Både de rytmiske og de Americana-pregede uttrykkene kulminerer, og smelter tidvis sammen, i de to beste sporene på albumet: «The Presses Roll» er en montasjesekvens i filmen der musikken i stor grad bærer lydsporet alene. Williams’ rytmiske akkompagnement og Spielbergs kamera – som er i konstant bevegelse – illustrerer trykkingen av avisutgaven med de første avsløringene; en tilsynelatende triviell situasjon som plutselig forøkes til høydramatikk. En montasjesekvens av denne typen gir dessuten komponisten så frie tøyler at musikken gjerne fremstår som gjennomført «hel ved» når den lyttes til separat.
Det 11 minutter lange sluttsporet, «The Court’s Decision and End Credits», veksler mellom intense, rytmiske partier og oppløftende og utadvendte sekvenser. Det drivende midtpartiet inneholder albumets mest heftige og puls-økende bruk av messing og slagverk. Men albumet avsluttes rolig og klangfullt i horn, strykere og piano.
Hele soundtracket har en stram og veldefinert atmosfære, i motsetning til The Last Jedi, som er mer ustrukturert og flagrende. Det ganske neddempede uttrykket har gjort at Williams’ faste lydtekniker Shawn Murphy har kunnet gi innspillingen et nærere og tettere lydbilde enn i komponistens mer storslagne og utadvendte partiturer, noe som kler musikken godt.
Til tross for at det musikalske uttrykket skiller seg betydelig fra komponistens mer velkjente blockbuster-modus, er The Post likevel umiskjennelig Williams og inneholder en mengde særtrekk i orkestrering, harmonisering og tema/motiv-konstruksjon som vi er godt kjent med fra 86-åringens hånd. Dette er med andre ord ikke musikk som brøyter upløyd mark, og det tror jeg heller ikke vi kan forvente på dette tidspunktet i hans karriere. Men det er helt greit – han bruker istedet sin innholdsrike verktøykasse, der han har finslipt redskapene gjennom flere tiår, til å skape musikalske byggverk som både er delikate og bunnsolide, og der det er liten fare for slitasje selv etter mange gjennomlyttinger.
Inntrykket jeg sitter igjen med er 40 minutter musikk preget av spenning, rytme og variasjon. Til tider er musikken også rett og slett vakker, tross filmens tematikk. Selv som mangeårig Star Wars-fan – både av filmene og musikken – tror jeg jammen jeg må konkludere med at The Post trekker det lengste musikalske strået i konkurranse med The Last Jedi.
*
Views: 925
Fantastisk at nettsiden er oppe i ny drakt – og flott med anmeldelse av THE POST! Et av 2017’s beste soundtrack for min del.
Ser spent frem til åpningen av forumdelen for andre brukere enn Thor Joachim selv(!), hehe.
Ha, ha…takk for tilbakemelding, Tommy. Vi er på saken vdr. forumproblemet.
Ja, takk for hyggelig tilbakemelding!
Forumproblemet er nå løst. Bare å registrere seg. 🙂
I nest siste avsnitt skriv du om Williamske særtrekk i musikken – er det nokon du spesielt vil trekke fram?
Tenker vel mer generelt på harmonisering (akkordbruk/progresjon, modulasjoner m.m.), samt hvilken funksjon han gir de de forskjellige instrumentene (melodiføring, mellomregister, akkompagnement..) – uten at jeg kan nok satslære til å forklare konkret hva han gjør rent harmoniseringsteknisk. 🙂
Det koker vel ned til at Williams har gjenkjennbare særtrekk i det han skriver – bevisst eller ubevisst fra hans side. Det gjelder vel de fleste komponister. Ofte skal det ikke mange taktene til før man hører at noe er av Williams – eller John Barry eller James Horner for den saks skyld.