The Swarm (Jerry Goldsmith)

Blant Hollywoods toppkomponister har Jerry Goldsmith sannsynligvis den uoffisielle rekorden i mengden glimrende musikk skrevet til elendige filmer. Det skortet riktignok ikke på genuine klassikere i hans filmografi, som Planet of the Apes, Patton, Chinatown og Alien, men samtidig var det et jevnt dryss av like vaskeekte kalkuner gjennom det meste av hans karriere. Nær toppen – eller bunnen – av denne lite ærefulle listen finner vi Irwin Allens The Swarm (1978), som er så dårlig at den blir ganske morsom i all sin filmatiske hjelpeløshet.

Produsent Irwin Allen ble et kjent navn i USA på 60-tallet, som skaper av flere familievennlige – og ganske campy – science fiction-serier: Lost in Space, Time Tunnel, Voyage to the Bottom of the Sea og Land of the Giants. Senere var han en av drivkreftene bak katastrofefilmens første gullalder på 70-tallet: The Poseidon Adventure (1972) og The Towering Inferno (1974) (begge med musikk av John Williams) er både vellagde og velspilte bidrag til sjangeren, og ga ham tilnavnet “The Master of Disaster”. Men deretter var det karrieremessig utforbakke for Allen, og The Swarm, som han også regisserte, fremstår ufrivillig komisk.

Filmens plot består i at svermer på millioner av bier invaderer USA og, uvisst av hvilken grunn, går til angrep på befolkning og infrastruktur, mens vitenskapsmenn og militære styrker prøver ut diverse metoder for å stanse dem. Om ikke annet så bidrar filmens høye budsjett til at en del spesialeffekter fungerer greit, men utover det står de lattervekkende sekvensene i kø: Biene gis nærmest menneskelig intelligens, helikoptre styrter og kjernekraftverk eksploderer tilsynelatende ved bienes blotte nærvær, og parodiske replikker avleveres vekselvis stivt og med overdreven patos av til dels kjente skuespillere (Michael Caine, Richard Widmark, Richard Chamberlain, Olivia de Havilland). Tonen minner om Hjelp vi flyr-filmene – bare alvorlig ment. Så her snakker vi om et verk som gir begrepet katastrofefilm mer enn én betydning.

I 1977 skrev Goldsmith musikken til Damnation Alley, der drapskakerlakker(!) var det sentrale elementet i en av filmens mest infamøse sekvenser. Året etter var det altså drapsbiene i The Swarm som sårt trengte et musikalsk akkompagnement for å hjelpe publikum med, hvis mulig, å sjalte ut sin vantro.

The Swarm-lydsporet har vært utgitt på både LP og CD tidligere, men denne dobbelt-CDen fra La-La Land inneholder både det komplette partituret slik det er benyttet i filmen, og den første CD-utgivelsen av det originale LP-programmet fra 1978. Lyden har fått en omfattende oppussing, med Goldsmiths egen mangeårige lydtekniker Bruce Botnick bak spakene. CDen er utgitt i det audiofile MQA-formatet, som med kompatibelt utstyr skal gi avspilling i 176.4kHz/24-bits oppløsning. Men også ved standard avspilling er forbedringen tydelig, og lyden er både klarere, fyldigere og mer detaljert enn på den første CD-utgivelsen fra 2002.

I intervjuer har Goldsmith forklart at hans holdning til prosjekter som The Swarm var at «det blir feil av meg å starte arbeidet med en film med først å prøve å bedømme dens plass i filmhistorien, for deretter å bestemme meg for om jeg ønsker å gjøre mitt beste». En beundringsverdig innstilling, og denne mentaliteten gjør at det å lytte til Goldsmiths musikk til The Swarm blir en atskillig mer givende opplevelse enn å se filmen den er skrevet til.

Nå er riktignok Goldsmith definitivt med på notene, for å si det slik, helt fra begynnelsen, der han lar orkesteret summe som en bisverm under tittelmusikken, og innleder bienes hovedmotiv med tre toner som ofte legges i en toneart slik at de danner frasen B-E-E. Dette motivet – B, ned til E, opp til E oktaven over – blir The Swarms musikalske stamcelle, som komponisten bruker som utgangspunkt for mye av det tematiske materialet. Tonerekken er ganske nøytral i uttrykket, og Goldsmith kan dermed benytte det som innledningsfrase til både illevarslende, aggressive temaer og til romantiske eller sorgfylte stemningsleier.

Til tross for assosiasjoner til «Humlens flukt» og enkelte andre humoristiske øyeblikk, tonesetter Goldsmith The Swarm i det store og hele som den storslagne, glamorøse og spennende filmen den ønsker å være. Lydbildet er litt mer tradisjonelt enn Damnation Alleys til tider ganske utfordrende akustisk/elektroniske miks, men The Swarm er minst like energisk, og fremstår som et både komplekst og lekent orkesterverk, med en klar struktur og et konsistent preg fra start til slutt.

Bie-motivet er naturlig nok oftest å høre i de adrenalinfylte “bieaction”-sekvensene («The Bees’ Picnic», «The Bees Arrive», «Train Attack», «Bees Inside»), og da gjerne som innledning til en krigersk sju-toners melodi i messing. Dette ledsages ofte av en stødig, ubønnhørlig rytmisk fremdrift som flyttes fra instrumentgruppe til instrumentgruppe, insisterende, synkoperte fraser fra dype instrumenter, og sinte, snatrende tilrop fra trompeter og horn. Goldsmith varierer og holder rytmikken interessant med sin velkjente bruk av oddetalls taktarter (5/8, 7/8 osv.), og assosiasjoner til summende bisverm holdes vedlike med flutter-effekter i messing og tremolo-spill i strykere. Iblant dukker det opp noen frempek mot Goldsmiths musikk til Alien (1979), blant annet bruken av dyp, gryntende treblås og messing, som komponisten benyttet med skrekkinnjagende effekt i Ridley Scotts film.

I tillegg til den melodiske grunnstammen dannet av bie-motivet, finnes det også et fremtredende tema for militærets innsats i kampen mot biene. Også dette er fleksibelt og anvendelig – drivende og kraftfullt i action-scenene, neddempet og spenningsfylt når neste mottrekk planlegges. Noen ganger har militær-temaet fokus mens obligatstemmer akkompagnerer, andre ganger danner det et underlag mens andre stemmer i høyere register dominerer. I «mann-mot-bie»-sekvensene lar Goldsmith gjerne militær-temaet duellere med bie-motivet – et ganske opplagt grep, men det fungerer fint musikalsk.

Selv om lydbildet i disse sporene er ganske massivt, er det samtidig klart og oversiktlig; Goldsmith orkestrerer alltid på en slik måte at de forskjellige instrumentenes klang og register aldri kommer i veien for hverandre. Ved aktiv lytting er det derfor fullt mulig å følge hver enkelt stemme eller instrumentgruppe, og det er en fryd å høre hvordan Goldsmith skaper en overbevisende og spennende helhet av alle elementene.

The Swarm har også noen romantiske scener, som nok er ment å være sjarmerende og rørende, men istedet ender opp som gjennomført klisjéfylte og nærmest pinlige. Komponisten tar, imponerende nok, også disse på alvor, og gir dem vakkert og delikat akkompagnement fra strykere, harpe og treblåsere («Oh Maureen», «A Gift of Flowers»). Andre følelsesladde scener der det reflekteres eller sørges over ødeleggelser og død forårsaket av biene, blir tonesatt av Goldsmith med fraser der bie-motivet fremstår i resignert, melankolsk drakt («Don’t Take Him», «A Boy’s Story», «Tommy’s Death»).

Når vi kommer til «End Title» er selvfølgelig biene overvunnet, og da tar samtidig Goldsmith hevn over bie-motivet: De tre tonene, som gjennom det meste av filmen har blitt brukt truende eller aggressivt, er nå knapt til å kjenne igjen, transformert som de er til et nærmest manisk triumferende avslutningstema, i en jublende dur-toneart.

Komplette og kronologiske utgivelser av filmpartiturer gir ikke nødvendigvis noen god lytteropplevelse, da de ofte inneholder partier som løsrevet fra filmen fremstår som uinteressante og overflødige. Men The Swarm har hele tiden en fin balanse mellom aggressive sekvenser, spenningsfylte spor og rolige, lyriske partier, og når alt er så velskrevet og har så gjennomtenkt arkitektur som her, føles ikke 75 minutter alt for langt. Men enkelte dødpunkter finnes – for eksempel er det bare helt på slutten av den sju minutter lange «Exact Instructions» (som riktignok fungerer glimrende i filmen) at en heller kjedelig og uforløst, avventende stemning gis et snev av energi. Det 36 minutter lange originalalbumet (CD 2), der Goldsmith har gjort et stramt og nennsomt utvalg av høydepunkter, hever lytteropplevelsen enda et hakk opp, og er en av komponistens aller beste album-presentasjoner.

Det er ikke lett å skjønne hvordan Goldsmith greide å mobilisere motivasjon og hente inspirasjon når han satte i gang med The Swarm. Men selv om filmen på ingen måte gir Goldsmith anledning til å trenge like dypt ned i følelser, psyke og stemninger som i Patton eller Alien, så er orkestreringene like helstøpte, og partituret som helhet like gjennomarbeidet, som i de mer høyverdige filmene han tonesatte. Mannen hadde definitivt god arbeidsmoral.

*

Deluxe-utgaven av The Swarm er ikke tilgjengelig på strømmetjenester, men CDen kan kjøpes fra LaLaLand Records.

CD 1: FILMMUSIKKEN

1. Main Title (Film Version) 4:26
2. Red Two Reporting 2:23
3. The Black Mass 2:33
4. What Happened? / The Picnic 2:13
5. The Bees’ Picnic (Film Version) 2:20
6. On Their Way :59
7. Get Him Out 2:13
8. Plastic Hives / Old Friends 3:14
9. Don’t Take Him (Film Version) 4:26
10. The Boys And The Bees 2:04
11. Oh Maureen / We’ll Come Back 2:26
12. Bees On Fire 1:31
13. Toward Marysville :37
14. The Lollipop :42
15. A Gift Of Flowers 2:01
16. The Bees Arrive (Film Version) 4:54
17. A Boy’s Story 1:51
18. The Park :41
19. Condolences :59
20. Empty Town 1:38
21. Train Attack 2:26
22. No Effect 1:11
23. Tommy’s Death (Film Version) 3:24
24. Exact Instructions (Film Version) 7:16
25. Departed Friend 1:15
26. The Glasses / Houston Headquarters 3:48
27. Burn ‘Em Out :44
28. Get Reinforcements 2:29
29. Bees Inside (Film Version) 5:23
30. End Title (Film Version) 3:07

TOTALT: 75:17

CD 2: ORIGINAL-SOUNDTRACKET

1. Main Title 3:42
2. A Gift Of Flowers 2:03
3. The Bees’ Picnic 2:20
4. Tommy’s Death 4:18
5. The Bees Arrive 5:51
6. Bees Inside 6:01
7. Don’t Take Him 2:30
8. Exact Instructions 4:39
9. A Boy’s Story 1:51
10. End Title 3:13

TOTALT: 36:30

TILLEGGSMUSIKK

11. Main Title (Original Version) 4:29
12. No Effect (Alternate Take) 1:10

TOTALT: 117:26

Visits: 60