Trost i taklampa (Maj Sønstevold)

Erik Borges Trost i taklampa (1955), basert på Alf Prøysens eneste roman, er en av Norges største filmklassikere. Ikke bare på grunn av sitt fornøyelige oppgjør med “bygdedyret” og janteloven, men også filmmusikken av pionéren Maj Sønstevold.

I årevis har man diskutert Alf Prøysens forfatterskap som noe mer enn bare hygge, kos og nasjonalromantikk. Finnes det også en brodd, et satirisk element, som gjerne er blitt oversett når man nipper til gløggen mens «Julekveldsvisa» toner ut fra radioen? Om noe har det, er det nettopp Trost i taklampa (1950): Byjenta Gunvor Smikkstugun tar toget til hjembygda for å “rekruttere” flere folk til byen, særlig gamlekjæresten Hjalmar. På samme tog er bygdas store sønn, dikteren Lundjordet, som på pompøst vis hyller landsbygda som landets livslinje, og utflyttere som svikere. Dikteren feires, mens Gunvor blir møtt med sjalusi, fordommer og marginalisering. Ja, direkte mobbing.

Prøysen berører flere tematikker i boken – flukten fra landsbygda, dobbeltmoral, fattigdom, moderniteten og ikke minst individets særegenhet. Som Gunnar Iversen påpeker i sin filmanalyse fra Z filmtidsskrift (1988): «Filmens to sentrale motsetninger blir mellom individ og kollektiv og mellom by og land». Det er således noe særnorsk over fortellingen, som utvilsomt bidro til bokens rike etterliv – først ble den teaterforestilling i 1952, så kom filmen i 1955 og endelig ble den musikal i 1963, med musikk av Finn Ludt.

Spillefilmen er faktisk den eneste Erik Borge gjorde som regissør. Han lagde riktignok noen kortfilmer og skrev manus til senere klassikere som En håndfull tid (1989) og Kvitebjørn Kong Valemon (1991), men han er fremdeles mest kjent som produsent og Norsk Film A/S-sjef gjennom en årrekke. Derfor er det også et imponerende stykke håndverk han fremviser i sitt eneste forsøk – ikke bare som en etterrettelig tolkning av Prøysens tekst, men som et stykke filmkunst. Spesielt de forførende sommerbeskrivelsene, med ville vekster i dust, monokromt lys. Som Borge fortalte Knut Imerslund i et intervju: «[Det var] et mål å billedlegge sommerstemningen i Innlands-Norge på en måte som bare filmmediet gir muligheter til. Hedmarks-sommeren spiller en sentral rolle i filmen.»

Men helt fritt spillerom fikk han ikke. Prøysen selv var dypt involvert i produksjonen, som fortellerstemme og med flere både diegetiske og ikke-diegetiske sanger. Han har til og med en cameo som trøstende togpassasjer mot slutten av filmen. Filmversjonen er like mye et Prøysen-verk som et Borge-verk.

Derfor spiller også musikk en usedvanlig stor rolle i fortellingen, komponert av pionéren Maj Sønstevold (1917-1996). Hun var opprinnelig svensk og het Lundén til etternavn, men giftet seg med den like ikoniske norske filmkomponisten Gunnar Sønstevold, særlig kjent for sitt lange Arne Skouen-samarbeid, og sammen ble de et sjeldent, filmmusikk-komponerende ektepar. Dem er det ikke mange av i historien – i farten kommer jeg kun på Fred og Bebe Barron (som gjorde det elektroniske nybrottsarbeidet på science fiction-filmen Forbidden Planet [1956]) og i nyere tid Ian og Sophia Hultquist, samt Atticus Ross og Claudia Sarne.

Selv om Maj jobbet mye sammen med sin mann (på filmer som Fjolls til fjells og Ann-Margrit), er det ikke kun i kraft av sitt ekteskap at hun må regnes som pionér. Hun var også en av få kvinnelige filmkomponister i en industri som var, og fremdeles er, svært mannsdominert. Hun fikk heldigvis også anledning til å komponere ting på egen hånd, og i filmsammenheng er det kanskje særlig Støv på hjernen (1959), Toya (1956, med den kjente sangen «Eventyrvisa») og nettopp Trost i taklampa som står frem som de mest kjente.

Sønstevolds oppgave i filmen var mangefasettert. Hun skulle både tonesette Prøysens sangtekster, men også konstruere et klassisk, narrativt instrumentalpartitur – ledemotivisk, og med sangmelodiene organisk flettet inn. Det er ikke mange sekvenser uten musikk, det er tett og komplisert, og temaenes tilknytning er ikke alltid umiddelbart gitt.

Tittelmusikken fremstår som en norsk folkedans på springende treblåsere som gradvis vokser i intensitet til hele orkesteret er med. Dette er et sentralt tema, men hvem eller hva det knyttes til blir ikke klart før et godt stykke ut i filmen – det viser seg egentlig å være temaet for fiksjonsuniverset som sådan, eller kanskje enda mer spesifikt bygda hver gang den trer inn som handlende kraft, hver gang bygdefolket sladrer til hverandre eller beveger seg fra A til B.

Temaets valør varieres gjerne etter hvem som opptrer eller handler – lystigere for Gunvor, og med mer taktfast, bestemt kvalitet for bygda, som i marsjversjonen mot slutten av filmen, når det inviteres til fest. Hjalmar, en av Gunvors romanser, introduseres først med molltung melodi på klarinett før det ender i en avventende versjon av åpningstemaet; den ufullendte kjærligheten til både menneske og bygd.

Mye av det musikalske landskapet kretser rundt kontraster. Det meste av musikken omkring Gunvor har en lystig, livsbejaende karakter, gjerne i “urbane” uttrykksformer som hotjazz og foxtrot. Det er byens fristerinne som kommer til gards. I sterk kontrast står temaet for Lundjordet – et strengt, pastoralt tema for messingblåsere som sender assosiasjoner til John Williams’ tema for den forknytte pastoren St. John Rivers i Jane Eyre (1970). Gunvor nekter å la seg kue av bygdetrollets formaninger, eller som skolelæreren formulerer det: «Du skal være trofast i det små, og se det store i det grå».

Klasseskillene markeres også i musikken – når vi tidlig i filmen presenteres for et av bygdas mest bemidlede hjem med telefoner, velutstyrt kjøkken og hushjelper, er det et lett tema for lyse treblåsere som signaliserer husets hustle and bustle, livet i det øvre register. Men når Gunvor tar med kjøpmannen Roy hjem til sin egen fattige familie, i en koie av et hus, er det et nedstrippet tema for tverrfløyte, harpe og glockenspiel. Jordnært og enkelt.

Innimellom de store tematiske linjene er det også strekk av mer enkeltstående kvalitet – som Oskars sykkeltur til skolen i begynnelsen av filmen. Primært jagende strykere og blås i mickey-mousing-aktig galopp, litt som Jean Constantins «skulke-musikk» i Truffauts ikoniske Les quatre cents coups (1959) fire år senere. Sønstevold passer også på å fange sommeridyllen Borge etterstreber, gjerne i milde fløyter for soloppganger. Endelig er det også en del mørkere, dissonante klanger for oppgjøret med Gunvor mot slutten av filmen, dynket i alkohol, fordommer og trangsinn.

Like sentralt i filmens musikalske univers er sangene, delvis basert på folketoner, delvis komponert og/eller arrangert av Sønstevold. Prøysen fungerer nærmest som et gresk kor gjennom filmen, kommenterende og kontekstualiserende:

Umiddelbart etter tittelsekvensen er «Den rotlause visa», som setter setter bygdeuniverset over etableringsbilder. Hotjazz-nummeret «Trippe-Tripp» signaliserer Gunvors ankomst til bygda og hennes bekymringløse sprading gjennom landskapet (selv om den ender på en avventende akkord i i det hun finner hjemmets dør låst). «Minner om barnelærdom» er en melankolsk vise for en sekvens omkring Gunvors barndom. «Blåklokkeleiken» (også kjent som «Blåklokkevikua») er kanskje den mest kjente sangen, brukt for å fange sommeridyllen. Det samme er «Polkadrivet» med sitt luftige strykearrangement, og sin slentrende rytme mens barn leker og folk danser på duvende enger.

Det er også Prøysen som får siste ord i fortellingen, både som skuespiller og som kommentator. Åpningstemaet, som i løpet av filmens spilletid har fått en litt negativ assosiasjon, benyttes ikke som avslutning. I stedet ender det i et tutti dur-cresendo med de oppmuntrende ordene «reise deg og gå litt tell» som en siste trøst til Gunvor – brutalt angrepet som hun ble under bygdas fellesmøte fordi hun våget å være annerledes. Det er en bittersøt og sterk coda.

Musikken fra Trost i taklampa har dessverre aldri fått noen egen soundtrack-utgivelse. Sønstevolds tittelmusikk ble hentet direkte ut fra filmen og puttet på følge-CDen i Tore Helseths bok om norsk filmmusikk, Mørkets musikk (1998). De to mest kjente sangene, «Trippe-Tripp» og «Blåklokkevisa» har blitt gitt ut i ulike sammenhenger. Sistnevnte er for eksempel å finne på samlealbumet Norske Filmslagere (1995). Det er lov å håpe at det kommer en ordentlig utgivelse av både sanger og originalpartitur en gang, om kildematerialet fremdeles finnes.

Det fortjener den, for det er veldig mange unike og særegne, norske kulturskatter som møtes i akkurat dette ene verket.